Misjonær - eller ressursforvalter?

23 januar 2017

«Ja, hva er det egentlig du gjør der nede?» På mitt lille Norgesbesøk i nyttårshelga måtte jeg svare for meg. Les bloggen i januar, sa jeg, så skal jeg fortelle litt!

Forleden dag leste vi i nyhetene at en elefant hadde ødelagt en landsby et lite stykke herfra. Kanskje finnes det en elefant også i rommet, og la meg bare stikke hull på den med én gang: Jeg har ikke engang «misjonær» i stillingsbetegnelsen min. Selv om både hudfargen og landskapet kvalifiserer.

Dagenes gang
Ja, som de våkne fikk med seg, fikk jeg altså sneket til meg nyttårsfeiringen i Mandal. At det var godt å komme hjem til varme hus igjen, kan jeg ikke feie under et teppe, men å kunne dukke uanmeldt opp i familieselskap – direkte fra India – var nok hakket gøyere. Så var turen til vest heller ikke bare for å kjenne bitende kulde og lukten av ekte skinninteriør, men hovedsakelig for å delta på Normisjons medarbeidersamling i Riga, Latvia. Jeg var heldig å få møte mange gode mennesker, nyte undervisning av Mike Breen, samt spise noe annet enn ris. Jeg går enda og nynner på sangen skrevet til Normisjons 150-årsjubileum, Nærmere. Kulde ble det også, -19 i Riga og -29 ved mellomlanding i Moskva – hvor også bagasjen min bestemte seg for å ta en liten ferie.

Sjølingstad Uldvarefabrikk:
Jeg fikk også gjort litt jobb når jeg var hjemom; lære om veving, stoffer og tradisjoner. Flaks at jeg har venner i bransjen!

 

Ja, så kom jeg til India da, og etter et par dager i Calcutta, møtte jeg en finfin gjeng fra Danvik Folkehøgskole i Drammen. Vi opplevde mye spennende den uka de var her; livet på misjonsstasjonen, besøk på jobben min, landsbybesøk med politieskorte, overfylte ferger over Ganges samt det kontrastfylte livet i Calcutta. Gjengen er nå dratt hjem, og jeg har tatt fatt på jobb igjen. Mange av lesernes har altså spurt hva jobben min er. På deres oppfordring dedikeres herved de følgende avsnitt til en liten beskrivelse av nettopp det.


Danvik-besøk: Vi inspiserer den nye (og nydelige!) LIMS-tomten sammen med noen av lærerne til på skolen (t.v.). Vi besøker en landsby, og inntar mat framfor alle innbyggerne samt politiet som eskorterte oss (deres beste dag på jobb...) (t.h.)

Misjonarier
Som en relativt alminnelig og nokså enkel 25-åring fra det blide Sørland har jeg vanskelig for å svare ja når noen spør om

«det er du som er han misjonæren i India, ja?»

Ikke det, altså, at jeg har noe imot misjonærer. Jeg har noen slektsledd bak meg, som har gitt sine tiender til misjonens sak. Likevel knytter det seg mange tanker og ideer til tittelen som jeg nok hadde hatt vanskelig for å smykke meg med. For eksempel er jeg ikke mer enn middels glad i å treffe nye mennesker. Ei heller har jeg skrevet «eventyrlysten» eller «alltid glad i nye utfordringer» på CVen. Det som da kunne trekke i positiv retning, er at jeg (paradoksalt nok) kommer lett i kontakt med mennesker, liker språk, og har tålig god reisekondis. 

Derfor hadde jeg en idé om at dersom jeg skulle gjøre noe annet (hva nå enn det måtte innebære) for en periode, så skulle det være litt jobb, ikke bare sitte på ei palmegrein og ta bilder av asurblått hav. Av nåde hendte det dermed i fjor at jeg fikk avslag på visumsøknaden til Bangladesh, og heller fikk innvilget til India. For å få visum hit, må det være forretningsrelatert. Flaks for meg hadde jeg en siviløkonomtittel i lomma, slik at jeg kunne brukes til noe fornuftig. At det skulle bli så interessant, hadde jeg ikke forestilt meg.

Etikk og estetikk
I forbindelse med diakoniens år i 2015 og et utvidet godhetens år i 2016, hadde jeg noen taler om diakoni både som godhet til mennesker rundt seg hjemme, men like mye som rettferdighet til ukjente mennesker andre steder. Enkelt var det å trekke linjene til noe vi alle, bevisst eller ubevisst, har et forhold til: klærne vi kjøper. At det var jeg som skulle komme til India og bli kastet inn i tekstilbransjen, hadde jeg ikke trodd dersom jeg hadde blitt det fortalt for et år siden. Dette bør oppta oss som medmennesker: Er det rettferdig overfor fabrikkarbeidere i Bangladesh, India, Kina og andre lavkostland, at vi lar dem puste inn giftige fargestoffer, sitte i falleferdige fabrikkbygninger med tampstumper i kroppens endelige avløpsanlegg fordi de får trekk fra en allerede latterlig lav lønn dersom de går på do? Du kan svare for deg, men vi har et ansvar for å minske forskjellene. Og jeg blir selv svar skyldig, for jeg tar også 3 når jeg kan betale for 2, selv om jeg egentlig ikke trengte 1.

Ja, min jobb, spurte du om. Du, jeg er altså ansatt som konsulent for en slik to år gammel tekstilfabrikk, som hovedsakelig produserer skjorter og skoleuniformer. I dag er vi kun på det lokale markedet i India, med nok produksjon til å holde omtrent 40 arbeidere i gang. 40 kvinner og menn som ikke får mye mer enn minstelønn, men som har fått håp om et liv borte fra den karrige jordflekken i den kanskje strømløse landsbygda, som nå har lært seg å lese og skrive, og som har fått to år med fagutdannelse og deretter fast jobb. I et bokstavelig talt fargerikt fellesskap av hinduer, kristne og ikke-kristne santaler hvor smilet sitter løst, og de alle opplever at noen har tro på dem. 

Så tror jeg da, at her kan jeg få bruke mine ressurser. Ikke fordi jeg kan noe særlig om det jeg nå gjør, men fordi jeg tror at dette er sant:

Gud kaller ikke de utrustede, Han utruster de kalte

Når så jeg sitter og studerer moodboards fordi det blir forventet at jeg skal kunne si hva som blir motebildet i Europa våren 2018, må jeg bare tenke at jeg nok kan svare bedre enn mange andre for hvordan vi kan utvikle kvaliteten, og hva som går og absolutt ikke går av farger (indere har et annet syn på fargekombinasjoner.........).


Godt og fargerikt fellesskap: Det er stort for meg å få være med å påvirke en bransje til å gjøre et skift, samtidig som den hjertelige latteren som sprer seg i lokalet når jeg dummer meg ut på santali, viser hvor stort det er for dem at en utenfra prøver å lære seg deres språk. (Ellers er det typisk indisk å se seriøs ut på bilder. Helt seriøst.)

For dét er målet: En fot inn mot et marked i Norge, Europa eller et annet sted hvor volumet kan økes. Ikke utelukkende fordi det skal gi klingende mynt i kassa, men fordi én ny container med skjorter betyr et vi trenger flere vevere, flere syersker, flere strykere og flere pakkere. Det betyr både at flere kan øyne håp om et liv bort fra et hardt liv i enda magrere kår, og at flere har kjøpt kvalitetsskjorter produsert etter etiske prinsipper – til en levelig pris.

Ressursforvaltning
Slik kan jeg bruke mine ressurser. Og du kan bruke dine. Noen må tross alt kjøpe disse produktene. Det er vårt felles ansvar at også mennesker vi ikke kjenner opplever rettferdighet. Jesus er ikke utydelig når han taler til disiplene om å bruke det vi har fått (Lukas 19,26)

«Ja, men jeg sier dere:
Den som har, skal få, og den som ikke har,
skal bli fratatt selv det han har»

Dette i en lignelse hvor en rik mann hadde bedt forvaltere passe pengene, hvorpå noen forvaltet godt og følgelig kunne gi tilbake mer, mens andre la «pundet i et tøystykke» og dermed ble det fratatt (les: brukte ikke de betrodde ressursene). Det hele absolutt ikke som et «mye vil ha mer»-prinsipp, men som en klar oppfordring til å bruke ressursene våre – både til evangeliets fremgang og til andre menneskers gode.

Så kan vi alle være ressursforvaltere. Eller misjonærer. Som Bjarte Leithaug synger i sangen «Det kjem ein levande misjonær på Bedehuset»:

Vær en levende misjonær – der du er!

​Alt godt,
Stein Ole - til høyre ikledd favorittskjorta mi, 100% bomull, lagd på vår fabrikk.
Passer både hverdag og fest!

Er du interessert i produktene, ta gjerne kontakt. Etterhvert kommer både hjemmeside og mer informasjon på Normisjon i India.

Tidligere innlegg finner du her. Besøk gjerne min Facebook eller Instagram, eller send en e-post til stein.ok.varhaug@gmail.com