Syke opplevelser

«Toget er omdirigert, dere må snakke med Station Manager», fikk vi høre av en medpassasjer da vi hadde lagt koffertene på hylla, satt oss godt til rette på første klasse, sprettet chipsposer og åpnet bøker. Skulle vi ta sjansen på å havne på et helt ukjent sted?

5. november 2018
Tekst og foto Stein Ole Kolstad Varhaug

Forutsigbarhet er et ukjent ord i India, det har jeg erfart etter å ha bodd der en stund og stadig vendt tilbake. Som da jeg en februardag i fjor skulle på jobb, og ble møtt av brennende busser, veltede lastebiler og et 17. maitog av mennesker med pil og bue – det var streik, må vite – og vi måtte kjøre slukøret gjennom jungelen hjem igjen. Eller når du kommer til et lyskryss i Kolkata med salig kaos og biler tutende fra øst og vest, og du forstår hvorfor lyskryss der kalles «Christmas decorations».

Første klasse
Etter ei uke i Israel hadde jeg så vidt snudd i døra for å rekke flyet til India, og etter uhorvelig mange timers reising så jeg frem til å sette meg ned i reservert sete på toget, med god musikk akkompagnert til Edvard Hoems velskrevne litteratur. Det ble halvannen minutts lykke før et salig kaos startet.

Vel, vi fikk bekreftet at toget var omdirigert, og måtte bytte til et annet (takk til deg som i en bisetning informerte oss! Om du leser dette, skal du få ei plate melkesjokolade). Nå ble vi derimot ledet inn på General Class, – altså uten reserverte seter, uten air condition, uten noe annet enn gitter foran vinduene. Bagasjen på hyllene, alle reisende plassert spredt utover på stålbenker med tre pax i bredden, indere, rissekker og plastposer hengende fra alle kanter. Etter fire og en halv times opplevelse av en annen verden, skulle vi av toget. Femten personer og ditto kofferter. Midtgangen var allerede studd, men med nød og neppe, og god interkontinental samarbeidsvilje, fikk vi alt ned – klare for avstigning. Toget stopper, vi stresser og presser på grensen til det usømmelige innenfor en nordmanns intimgrenser, og hopper av – én etter én – mens toget sakte begynner å kjøre. Aldri har det tatt så lang tid å telle femten lyse hoder i en stor folkemengde, og der, 50 meter lenger nede på perrongen, ser vi siste elev hoppe av toget i fart – med kofferten på slep.

En opplevelse: «General class» på indisk tog

Hjem igjen
Det er fint å komme «hjem» til Dumka igjen, bevares. Enda bedre nå, faktisk, enn i januar, da vi hadde et par graders varme inne og ute. Nå var været på vår side, jevnt over mer enn 30 grader. Og å være på tur med slik en entusiastisk og positiv Danvik folkehøyskole-gjeng, det er en sann glede fra sola står opp og til langt overskredet solnedgang. 

En glede som er nødvendig når en møter utfordringene det moderne kan India by på. Å skrive slik som dette, er en balansekunst. Selv om min sympati går til kristne som opplever å måtte betale en pris for sin tro, ønsker jeg at mine hinduistiske venner skal kunne lese det med inntrykk av at jeg har respekt for deres tro.

Styresmaktene i India er stadig mer hindunasjonalistiske, både på nasjonalt og regionalt plan. Uten sammenligning forøvrig, kan en se noen av trekkene fra USA, de ønsker seg dels tilbake til fordums stolthet, røttene av «det gamle» hvor – i Indias tilfelle – hinduismen sto sterkt. Andre religioner blir dermed skjøvet til sidelinjen. Jharkhand er den staten i India med størst andel adivasier (folkegrupper som tidligere ble rangert verdiløse i kastesystemet), mest fattigdom, og samtidig de største naturressursene. Dumka ligger altså i Jharkhand, som er en av syv stater som har innført anti-konverteringslov. Loven er, for å sitere fritt en avis, tilsynelatende rettet mot å hindre «tvunget omvendelse». Likevel brukes den ofte for å forhindre alle konverteringer – enten med makt eller ved valgfrihet – og spesielt konverteringer fra hinduisme til minoritetsreligioner som kristendommen. Så langt i 2018 er 31 personer i området fengslet med hjemmel i denne paragrafen. Her snakker vi kristne i landsbyer som har fått besøk av andre kristne, og hvor deres medbygdinger selv tar saken i egne hender og anmelder sine naboer for å få besøk av «evangeliserende kristne». Det er tøffe omstendigheter, altså, og vi har vanskelig for å forestille oss det hele her vi sitter og vurderer om vi skal dra på hytta eller gudstjeneste.

Store steinknuseverk i område skader liv og helse, miljøet og samfunnet

Godt nytt – tross alt
LIMS, Dumka-skolen Danvik fhs støtter, bygger nye skolelokaler for å kunne huse ennå flere elever fra disse utstøtte folkegruppene. I naturskjønne omgivelser får elevene utfolde sin tro, lære seg et praktisk yrke som det er bruk for i samfunnet, og – kanskje viktigst av alt – egenverdi i det at hver enkelt kan snakke sitt språk og bety noe for siden å være med og ta ansvar i lokalmiljøet.

Vi fikk også en tur innom vennene våre i studioet til Radio Dumka, som ikke lenger driver med radio, men spiller inn og distribuerer rundt i landsbyene minnekort med undervisning om helse og seksualitet, miljø og ernæring, tro og kristen oppbyggelse. Her meldes det om oppimot hundre personer som er blitt og skal døpes i den kommende tiden. Det er inspirerende å høre, når vi vet utfordringene som ligger og ulmer på steder der ingen skulle tro at noen kunne bo. Så er det vår jobb å være med og støtte i bønn og oppmuntring våre venner under samme himmel som tar Bibelens ord på alvor; gå derfor ut og gjør folkeslag til disipler. 

Syke tendenser
Det er godt å komme til India – og det er godt å dra derfra. Av alle hendelige uhell, fikk vi spist et eller annet vi ikke skulle spist (klok av skade) ved reisens slutt. Så avsluttet vi da, med 12 av 15 reisende spyende hele veien fra flyplassen i Kolkata og hjem til Gardermoen. Du har aldri så lite lyst på flymat-kyling&karri som når du sitter og puster i papirpose og nistirrer på toalettskiltet i håp om at det snart blir grønt… Minnerikt!