Nebiyos historie
Tekst: Hjørdis Halleland Mikalsen
Foto: Hans Høie
– Jeg føler meg alene. Hjertet mitt er i Norge og på Horve, men jeg er her, sier Nebiyo Bezabeh på dårlig telefonlinje fra Addis Abeba.
Det er så mange historier som denne. Om mennesker på flukt. Mennesker som ikke har godkjente papirer. Som er papirløse. Identitetsløse. Det er en virkelighet som er vanskelig å ta innover seg – å forstå. Det preller av. Men sannheten er at bak disse historiene er det mennesker. Personer med tro, håp, lengsler og drømmer. Nebiyo er en av disse. Dette er hans historie.
Alene og forvirret
-Jeg føler meg alene og forvirret, og jeg savner vennene mine i Norge, sier Nebiyo. Men han smiler, og han er takknemlig.
-Det er godt for meg å vite at jeg har venner som gjør alt de kan for å hjelpe meg, sier han.
Nebiyo er født i Etiopia våren 1971, og vokste opp under et kommunistisk regime. Han opplevde at en nær venn ble skutt på åpen gate, og så ingen annen utvei enn å flykte. I august 2003 søkte han asyl i Norge – og fikk avslag. Men han hadde ikke noe sted å dra. Så Nebiyo ble værende, og i 2006 fikk han arbeidstillatelse. Han hadde ulike jobber i Stavanger-området og betalte skatt til den norske stat. I 2011 ble han imidlertid fratatt skattekortet.
-Fra den dagen hadde jeg ingen jobb og ingen papirer. Jeg ble en av de mange papirløse flyktningene. Ureturnerbar og helt uten rettigheter. Det er en situasjon som ikke kan beskrives med ord.
Ensom og usikker
Med sitt vinnende vesen hadde Nebiyo fått mange gode venner i Norge og Normisjon som støtter ham med et fast beløp hver måned som gave. Han fikk seg jobb som altmuligmann på Horve, hvor han også fikk kost og losji. -Vennene mine på Horve ble som en familie for meg, et åndelig og sosialt nettverk som jeg savner inderlig, sier han.
Like før jul bli Nebiyo tatt av norsk politi og fraktet ut av landet. Siden har han bodd under kummerlige forhold i Addis Abeba.
-Det verste er ensomheten og usikkerheten – og ikke minst det at jeg ikke har noen rettigheter, fordi jeg er papirløs. Etiopia vil ikke vite av meg, og jeg kjemper en daglig kamp for å få en identitet.
Han har havnet i en gråsone. Etiopiske myndigheter vil ikke vite av ham, og norske myndigheter har toet sine hender.
-Situasjonen er fortvilet, men jeg gir ikke opp. Gud er med meg, og jeg stoler på at Han ville hjelpe meg gjennom. Han har reddet meg fra døden mange ganger, og jeg har fått oppleve hans omsorg, nåde og kjærlighet hver dag.
Regionleder i Normisjon, Rogaland, Erik Rørtveit bekymrer seg ikke over at organisasjonen brøt norsk lov da de ansatte Nebiyo.
-Det var et gjennomtenkt og bevisst vedtak Horvestyret og styret i Normisjon Rogaland gjorde da de ansatte Nebiyo. Begge styrene fikk god hjelp av Arne Viste og Plog as i denne saken. Hovedargumentet var de umenneskelige påkjenningen det er å leve som papirløs uten at noen avgjørelse blir gjort. Det er vår plikt å hjelpe når medmennesker lever under uverdige forhold, sier han.
-Tenker på Nebiyo hver dag
Daglig leder ved Horve ungdomssenter, Hans Høie, ble godt kjent med Nebiyo de fire årene har var ansatt ved Horve.
-Jeg savner Nebiyo, og tenker på ham hver dag. Han var min nærmeste medarbeider i fire år, og jeg har bare gode skussmål. Nebiyo er et varmt menneske med et stort hjerte for sine medmennesker. Jeg vil også påstå at han er det mest integrerte menneske jeg har møtt. Han har hatt et vanskelig liv, og opplevd mye vondt, likevel er han mest opptatt av å spre godhet til andre mennesker.
-Jeg opplevde det vanskelig å ikke kunne betale ut lønn til en ansatt, heldigvis hadde han et nettverk som støttet han økonomisk, sier Hans Høie.
-Hadde du betenkeligheter med at Normisjon brøt norsk ved å ansette Nebiyo?
– Kanskje til å begynne med, men etter hvert som jeg fikk se det store bildet fant jeg ut at det finnes en sterk skyggeside av norske samfunnet. En kynisk og totalt urimelig behandling av enkelte grupper mennesker som i utgangspunktet har mer å stri med enn andre. Dette kan vi ikke bare stå passivt å se på, men rekke ut en hånd for å hjelpe.