Heia-gjengen

Ståle, Sveinung i den fremste kanoen, Tim Bjørnar og Hallgrim i den bakerste.

Tekst/foto: Torunn Fjelde Hansen

Jeg var på besøk hos «Klubben for ungdom med hjelpebehov», en klubb som møtes i Jørpeland kirke. Denne gang var det tur til Vaulali. På programmet stod stafett, pølser, kano og gudstjeneste. 

Stafett, ikke sikkert alle ville kalt det det, men hva betyr vel det? Noen løp, noen trillet rullestol mens andre hadde behov for å en hånd for å komme seg rundt banen. Det som slo meg var alle «heia-ropene» som hørtes over Vaulali. Dette var tydelig en gjeng som heiet på hverandre!

Flere var tøffe nok til å være med og padle i kano, og ingen måtte berges. Det var en fornøyelse å se hvordan de koste seg i Østerhusvatnet. Et ord som faller meg inn er«mestring».

Etter god mat var det tid for gudstjeneste. Vi stilte opp ute, og gikk så inn i prosesjon. Ståle i presteklær først, medlemmer etter med blomster, kors og lys som skulle stå på alteret. Det var noe «hellig» over samlingen.

Siden jeg var på besøk i august, har jeg tenkt mye på klubben. Det er sjelden jeg møter en så hjertelig klubb, på tross av at de er veldig ulike. Og en tanke dukker opp:Skulle ønske flere kunne lære av denne klubben. Hjelpebehov eller ei – jeg skulle ønske ALLE hadde et slikt Normisjonsfellesskap de var en del av.