Et liv i sang og glede

-Dette må ikke bli et sånn «takker for seg»-intervju. Man takker ikke for seg i Guds rike. Man går over i nye roller.

Tekst og foto: Hjørdis Halleland Mikalsen

Unni Sæves Vignes, den energiske sangfuglen fra Rakkestad, står midt i den trivelige stua hun deler med ektemannen Trond på Finnøy. 

-Jeg skal si deg en ting jeg, Hjørdis, sier hun på herlig østfold-dialekt og slår ut med armene.

-Når jeg ser tilbake på livet så langt så blir jeg så glad at jeg nesten tar til tårene.

Og der har vi Unni; dønn ærlig, velformulert, helhjerta og energisk. Unni kler ikke å tvinne tommeltotter. Det skal synges. Det skal spilles. Det skal leves.

-Jeg er så takknemlig, sier hun og finner frem et lommetørkle.

En gave

Unni er utdannet lærer og jobbet flere år i skolen, både som musikklærer og klassestyrer. Siden 2008 har hun jobbet med kvinnearbeidet i Normisjon i Sør-Rogaland, der hun blant annet har hatt ansvaret for å arrangere inspirasjonshelger for kvinner, samt å følge opp kvinneforeningene. Nå overlater hun ansvaret til yngre krefter.

-Jeg har fred i hjertet når jeg gir stafettpinnen videre til Line Marie Løge. Hun kommer til å gjøre en strålende jobb. I begynnelsen skal vi gå sammen et stykke før jeg trekker meg helt ut, sier Unni som vokste opp på Rakkestad i Østfold i en familie der både mor, far og bror var musikere. Hele livet har musikken vært en del av henne.

-Musikken i meg er en gave. Den har gitt meg så ufattelig mye glede i livet, sier Unni og forteller at hun var med moren og sang på kristne møter fra hun var ganske liten.

-Jeg husker at jeg stod på en krakk ved siden av mor. Hun spilte gitar og vi sang duett.  Senere startet Unni Rakkestad ungdomskor som på det meste hadde 70 medlemmer.  Og på 1970-tallet ga hun ut plate sammen med sin navnesøster Unni Bøe Skarholm. Sammen reiste de landet rundt og sang og spilte i kristne sammenhenger. De to står fremdeles hverandre nær.

– Unni er som en søster for meg, vi prates på telefonen hver uke, og vi drar på ferier sammen.

Søt musikk

På slutten av 70-tallet opptrådte Unni på Lydhusstranda Bibelcamping i Stavern, her møtte hun en ung odelsgutt fra Finnøy. Trond Vignes hadde sett Rakkestad ungdomskor på «Hele menigheten synger» og kjente Unni igjen fra fjernsynsprogrammet. Søt musikk oppstod, de giftet seg i 1980 og flyttet til Tronds hjemsted i Rogaland for å drive familiegården. De fikk tre barn sammen, tvillingdøtrene Gunhild og Magnhild, som begge har valgt musikken som levevei, mens sønnen Karl Andrè har tatt over gården.

Sorg

Like etter at hun hadde flyttet startet Unni Finnøy Kyrkjekor. Det varte i nær 39 år.

-Det var 39 år med mye sang og lite frihelger. Det hendte at folk spurte meg om jeg ikke ble lei. Svaret er nei. Koret tilførte meg energi. Fellesskapet var en veldig viktig ting i mitt liv. Og da jeg for noen år siden opplevde en stor sorg, var koret til enorm støtte for meg, sier Unni og forteller om broren som døde så altfor tidlig. Han ble bare 52 år.

-Tore var psykisk syk, og ville ikke leve lenger. Det var en tung tid for meg og hele familien, og selv om det er flere år siden klarer jeg ikke å snakke om det uten å gråte, sier hun og løfter på brillene for å tørke tårer bort.

-Men det er rart detta livet, for på mange måter har sorgen gjort meg til et bedre menneske. Jeg er mer ydmyk, jeg kjenner til det landskapet vi vandrer i – vi som har mistet en som stod oss nær, sier hun.

God nok

De siste årene har kvinners rolle i Guds rike vært hennes hjertesak.

-Vet du, jeg er veldig opptatt av kvinnens selvbilde. Vi stiller så store krav til oss selv, men saken er den at vi er god nok. Bibelen er full av vanlige menn og kvinner, med både feil og mangler. Det er blitt mitt hovedevangelium; at vi kvinner må se at vi er god nok, at vi er skapt i Guds bilde. Det tok meg mange år å komme dit selv, men da jeg endelig innså at det var slik følte jeg meg så fri, sier Unni som nå går inn i pensjonistenes rekker, som det heter. Men la det være klinkende klart: Unni takker ikke for seg. Hun går inn i nye roller. Hun skal fortsette å inspirere og engasjere, hun skal synge og spille, og snart skal hun på besteleir på Vaulali med barnebarnet Tobias på fire og et halvt år

-Jeg gleder meg over livet, og har mye godt i vente. Det er`nte helt over ennå, se.