Fem superhelter på barnehjem

Zoya, Ramile, Vefa, Nurane, og Lale. Synnøve Aandstad Bagirova som sitter helt til høyre er Normisjons utsending og er ikke en del av teamet til daglig.

Tekst/bilde: Lindy Elise Sørbø

Visste dere at det finnes superhelter? Sånn på ekte? Jeg kjenner fem som virkelig er superhelter. De er ansatt av Normisjon og jobber på et barnehjem i Aserbajdsjan. De gjør en superviktig jobb. Alle barn fortjener at noen er glad i dem og bryr seg om dem. Ikke alle barn har det slik. Da er det godt at Lale, Nurana, Ramile, Vefa og Zoya stiller opp.

Baku er hovedstaden i Aserbajdsjan. Litt utenfor byen ligger det et barnehjem som har plass til 180 barn med fysiske og psykiske utfordringer. Den ene avdelingen, som har ca 50 barn, er Normisjon inne med et tilbud tre dager i uken.

På Merdekan er det selvsagt noen andre ansatte, men de har så mange oppgaver! De få som arbeider der har ansvar for å stelle barna og gi dem mat. I tillegg skal de vaske kopper og tallerkener, vaske klær og gulv. Det er masse arbeid. Da er det flott at Normisjon har noen, som disse fem damene, som ønsker å være med å bety en forskjell for barna.

Her kan du lese om tre av dem:

Vefa lærer barna å snakke. Noen av barna snakker ikke så mye. Det betyr ikke at de ikke kan, bare at det tar litt lenger tid å lære det. Vefa har masse tid og tålmodighet. Det er hennes superkraft. Hun snakker høyt og lavt, og er morsom å høre på. Barna blir helt oppslukt av henne, og plutselig faller det et ord ut av munnen deres. Det er stort!

Mange av dem har ikke lært å gå og sitter mye i ro. Det gjør at musklene stivner, men Zoya bruker massasje for å løsne opp musklene igjen. Zoya er flink til å leke med barna mens hun masserer musklene deres.  

Ramile bruker en metode som heter teraplay, en blanding av terapi og leking. Hun starter alltid økten med å smøre inn sine egne, og barnets hender med krem. Det lukter godt, og hendene blir myke. I en kasse har hun mye rart, blant annet såpebobler, sølvfolie og baller. Hun legger en ertepose på hodet sitt og  bukker. Barnet fanger posen med hendene når posen faller. Etterpå bytter de, og det er Ramile som må ta imot. Latter og glede fyller rommet.

Jesus sa en gang: «Det du gjør mot mine minste…» Mon tro han mente disse barna?

Hentet fra Amigosprosjektet.