Bibelskole i moden alder

Anne Marie og Ole Tuntland begynte på bibelskole som pensjonister.

Tekst/foto: Torunn Fjelde Hansen

Jeg har tatt turen inn til Botne. Det vil si at jeg kjører fra Jørpeland, følger sjøen mot Forsand. På høyden, rett etter avkjørselen til Preikestolen, ser jeg rett på huset. Et stort hvitt hus som ligger der inne ved Botnefjorden. Her bor Anne Marie og Ole Tuntland, og det er de jeg vil besøke.

Når et ektepar, som er blitt pensjonister, velger å ta et år på bibelskole, så blir jeg nysgjerrig. Det er jo ikke bare snakk om en møteuke og to… Og sjansen for å være de som drar opp gjennomsnittsalderen er jo rimelig stor. Hva var det som gjorde at de valgte dette og hvilke opplevelser sitter de igjen med? Og, ikke minst, hva nå?

Det er et gjestfritt hjem jeg kommer til. Noen hjem er nok bare slik, de får oss til å føle oss velkomne. Bordet er dekket med vafler, is og hjemmelaget druesaft. Praten går lett.

Anne Marie var den som først hadde tenkt tanken. I flere år, når hun var i nærheten av Tjensvollkrysset, kom tanken «her må jeg gå». Tidligere elever, som hadde tatt deltidsstudium, hadde anbefalt det. Og, Ole sin respons hadde vært: «Det må du bare gjøre». Men tiden den gikk, det var travelt med både jobb og husbygging.

Ole var nå 64 år og nærmet seg pensjonsalder. Han hadde bestemt seg for å slutte 30.april 2020. Ideen om å gå på bibelskole kom til han en dag, mens han var på jobb i slutten av februar. Og med innstilligen: «det finnes ikke pensjonister i Guds rike», tok han en telefon til Acta Bibelskole i Stavanger.

Han reiste hjem til Anne Marie og sammen tok de en tur ut til skolen. De opplevde et godt møte med noen av de ansatte, og bestemte seg for å søke på bibelskolen. De fikk ny ransel med penal og drikkeflaske av barna, noe som forteller mye om hva barna syntes om valget de hadde tatt.

23.august 2020 var de i gang. Den første uken, med teambuilding, turer osv, innrømmer de at kunne være litt «heisen» fysisk. Litt krevende med andre ord. Men, samtidig opplevde de mye gøy og ble godt kjent med de andre studentene. Totalt var det 44 studenter det året, hvor ni av de gikk sammen med Anne Marie og Ole på profeti-linjen. Et skoleår som var etter ungdommens premisser, men hvor også de over 60 opplevde seg inkludert.

Gjennom året hadde de tre dager med fellesundervisning, og to dager med linjeundervisning. I tillegg var godhet på planen hver torsdag ettermiddag. I den sammenheng var de med på ulike oppgaver som å dele ut mat, be for byen eller være rundt i menigheter for å be om Guds velsignelse over dem. Det handlet mye om å lytte. Hvem er det Gud vil vi skal gjøre godhet for?

Ole forteller om den ene gangen han ble minnet om veden til en nabo, som lå litt vrient til. Han tar kontakt og spør om de kunne hjelpe henne. Hun fortalte at hun den dagen har vært på Jørpeland, og det siste hun sa til venninnen var: «Jeg skulle hatt noen som kunne hjulpet meg med veden». Det er ikke vanskelig å tro at det var en velsignelse å få Ole og seks andre medstudenter på besøk!

De kan ikke få skrytt nok av undervisningen! Ikke minst av Marian Nygård, som er lærer på profeti-linjen. For Ole sin del har det handlet mest om at han har fått en ny identitet. Nå hviler han mer som et spebarn i Guds armer. Guds farshjerte, nevner han flere ganger. Det sitter i ryggmargen!

Anne Marie forteller at hun har fått en større glede av å lese i bibelen. Nå følger de «Bibelen på ett år – 2021». Det er et opplegg på facebook i regi av IMI-kirken. Hver dag gjennom hele året blir bibeltekster med kommentarer delt. Alle som er med i denne gruppen kan komme med sine tanker etter å ha lese teksten, til inspirasjon og glede for andre.

Hun har også blitt mer bevisst på at Gud kan si ting til henne gjennom drømmer og sanger. På bibelskolen ble de oppfordret til å skrive ned, slik at de over tid kunne se hva Gud vil formidle. Denne oppfordringen gir hun gjerne videre. Det handler om at Guds ord forvaltes rett, og at vi forvalter det vi får.

Gjennom hele samtalen forteller de om episoder om opplevelser med levende og nær Gud. Det er tydelig at de har vært gjennom et læringsrikt og inspirerende skoleår.

Hva nå?

Den ene nevner først ordet begeistring, takknemlig for året, og merker at det er lettere å snakke naturlig om tro i møte med medmennesker. Det handler om å være «Guds hender og føtter» på jord, gjerne blant familie, venner, naboer og fremmede. Den andre nevner fellesskapet, hvor viktig det er, og ikke minst et fellesskap som utfordrer. De begge ønsker å være Jesu etterfølgere.

Veien videre vet de ikke helt. De bruker ordene, «low and slow», praktisere bønnelivet… De har gjort noen erfaringer med at det som engasjerer, gir også krefter. De vet ikke helt, men de har roen. De lytter….

Intervjuet går mot slutten. Vi går ut for å ta noen bilder. Jeg har ikke noe telleapparat, men skulle gjerne hatt det. Flere ganger blir det sagt: «Må få det med at det kan absolutt anbefales å ta et år på Acta bibelskole, og det er aldri for sent!»

Er dette aktuelt for deg? Kjenner du noen det kan være aktuelt for? Jeg kan svare for min egen del. Jeg gikk selv på bibelskole for over 30 år siden, og tenker i første omgang at det har jeg jo gjort. Men, både bibelskolene og jeg har endret seg siden den tiden. Og drøsen med disse gjorde at jeg tenkte: «Kanskje… ». Vi blir jo aldri utlært. Hva tenker du?