Malinke i grenseland

Hilde Halvorsen, Liv Simonsen og Miriam Haaland på tur i en landsby nær grensen til Mali. Håkon Simonsen prøver å nå dem igjen. 🙂

Tekst/bilde: Alf Halvorsen

Siden mars 2012 har Normisjons arbeid i Mali vært preget av usikkerhet om hvor lenge og hvordan vi fortsatt kan ha misjonærer i landet. Heldigvis har strategien vår helt siden 1985 tatt høyde for at en slik situasjon kan oppstå. Den evangelisk-lutherske kirken i Mali er rimelig selvstendig i forhold til misjonen og vil forhåpentligvis ikke bryte sammen om misjonærenes fysiske nærvær skulle bli umulig.

Helrødt i Mali

Vi har aldri vært så nær en slik situasjon som etter at sikkerhetskartet for Mali ble helrødt i juli i år. Kun hovedstaden Bamako er tillatt som reisemål og oppholdssted. Therese Glendrange er alene representant for Normisjon der med klar instruks om ikke å bevege seg utenfor bygrensene. Terroristene har i sommer hatt flere angrep i nærheten av Bamako. I tillegg er det sterke politiske spenninger mellom den militærstyrte overgangsregjeringen i Mali og mange av landets tradisjonelle samarbeidspartnere. Landet har over lengre tid beveget seg fra sine etablerte allianser med vestlige land til å knytte stadig sterkere bånd til Russland. Krisen i Mali merkes ekstra tungt for den allerede fattige lokalbefolkningen som slik som resten av verden må forholde seg til høyere priser på det meste av det de trenger for livets opphold.

Omplassert til Senegal

Hilde og jeg er av de samme sikkerhetsgrunner forhindret fra å dra til malinkeområdet vest i Mali, hvor vi har arbeidet inntil mai i år. Vi er plassert i Senegal hvor vi allerede er ankommet og blitt en del av et team på 8 misjonærer. Sammen med 2 ettåringer og 7 barn blir det et stort fellesskap. Det er godt å være i et land hvor man ikke hele tiden må se seg over skulderen av sikkerhetsmessige grunner. Her er i tillegg stor frihet til å forkynne evangeliet. Det største problemet er likegyldigheten på det individuelle plan. Evangeliet når sjeldent innenfor skjorta.

Malinkéene

En ting som binder arbeidet i Mali og Senegal sammen er at målgruppen etnisk og linguistisk er den samme. Normisjon er i Vest-Afrika for at malinkeene skal bli kristne. Da regner vi kasonkeene også som en malinkegruppe. Malinkeene her øst i Senegal taler en dialekt som er 90% lik det kasonkespråket som Normisjon allerede har oversatt Det Nye Testamentet til. Neste år er kanskje hele Bibelen trykket på kasonke. Jeg tror ikke det er tilfeldig at de politiske og sikkerhetsmessige vanskelighetene i Mali har ført oss til dette unådde folket over grensen til Senegal som uten at vi var klar over det snart har hele Bibelen på tilnærmet sitt morsmål før en eneste er døpt. Paulus sine ord til Filipperne fra fengselet i Roma passer på Normisjons situasjon her i Senegal: «Jeg vil at dere skal vite, søsken, at det som har hendt meg, har tjent til fremgang for evangeliet.» (Fil.1,12)

Hilde og jeg har som oppgave, i tillegg til å være en del av team Senegal, også å følge opp arbeidet vest i Mali. Vi satser på å få ressurspersoner fra kirken i Mali på besøk over grensen både for å snakke om arbeidet i Mali, men også for å kunne benytte dem i evangelisering og undervisning her i Senegal. Dette er noe Senegal-misjonærene har etterspurt i et par år.

Uavhengig kirke og misjonærer

I Mali er det etablert strukturer som styrker og utvikler kirken uavhengig av misjonærnærvær. Agenda 1 er en slik struktur og en ny runde med samlinger planlegges nå i høst. Ungdomsleir og malinkeleir er allerede avholdt. På den siste ble 11 nye døpt.

Et stort spørsmål er om våre kamerunesiske misjonærkollegaer også vil bli trukket ut av rød sone slik som vi. De har i flere år sørget for nødvendig misjonærkompetanse der hvor Normisjon ikke lenger har norskt personell. Da har vi en enda vanskeligere situasjon. Ikke minst vil det berøre bibelskolen vår, som er så viktig for utvikling av gode ledere. Det samme gjelder  planene om å utvide det årlige månedlange bibelkurset blant malinkeene i Mali til en distriktsbibelskole med 2 måneders undervisning i 2 år. Det er avhengig av kamerunesiske misjonærer.

Det er mange baller i luften i misjonssituasjonen i Mali/Senegal. Mange av disse kontrollerer ikke vi som misjon. Men en har vi i hendene, når de foldes til kontinuerlig forbønn for arbeidet og folket her ute. «Til slutt, søsken: Be for oss om at Herrens ord må få fritt løp og holdes i ære.» (2.Tess.3,1)