Leir med hensikt

25.-27.april hadde vi «Puls leir» på Vaulali. Puls er navnet på tweens-arbeidet i IMI-kirken og dette er andre året denne leiren arrangeres. Leiren er et ledd i en ny type leirsatsing vi er i gang med i Acta Rogaland. Det hele går ut på at vi arrangerer leir for et lokalt område eller slik som i dette tilfellet, en menighet. Menigheten kommer så med sine deltakere, og vi i Acta står for program og ledere. Hvorfor gjøre det på dette viset? Da må vi først se på hvordan vi har drevet leir tradisjonelt, det har sett omtrent slik ut. Vi i Acta kommer med forskjellige leirkonsepter, legger dem ut slik at man kan melde seg på, så er det første mann til mølla og vi får inn deltakere fra rundt omkring i distriktet. Gjennom lederkurs og ikke minst 10:13-festivalen har vi etter hvert en nokså lang liste med potensielle ledere som vi engasjerer til å være med på de forskjellige leirene. Tidligere har antallet leirer vært ganske høyt, og de mest engasjerte har dermed fått masse mengdetrening i det å være leder. Dette har også tidligere være med på å bygge miljø blant ledere, og flere som har hatt behov for et fellesskap har fått dette nettopp i leirmiljøet. Alt i alt, dette har vært et viktig miljø for mange.

Så hvorfor gjøre noe nytt?

I senere år har mengden leirer gått betydelig ned. Dette har blant annet med å gjøre at vi pr. i dag ikke lenger er like mange ansatte i Acta Rogaland. Når møteplassene blir færre fungerer heller ikke systemet best mulig og fokuset til lederne endres, og man ser tendenser til at samværet med andre ledere blir en viktigere del av det å være på leiren enn deltakerne. Dette kan for eksempel ha en sammenheng med at det ofte blir litt tilfeldig hvem man er leder for, og ser man dette i lys av hvor viktig rollen som gjengleder eller romleder faktisk kan være, bør man muligens endre litt på noen mønster. Det jo dumt om deltakerne ikke treffer på lederen som har betydd så mye for dem den ene helgen før ett år senere eller kanskje aldri. Optimalt sett er romlederen et forbilde som deltakeren ser igjen i sitt eget lokalmiljø eller i egen menighet jevnlig gjennom året. I første omgang betyr det at vi i Acta må tenke mer intensjonelt rundt hvordan vi bemanner leirene våre. Har vi mange deltakere fra ett bestemt sted setter vi inn ledere fra det stedet så langt det lar seg gjøre.

I andre omgang må vi se på hvordan dette kan henge sammen med ledertreningen vår. Som nevnt har vi færre leirer enn før, og det fører til at vi heller ikke har like mange kontaktpunkter med lederne våre. Her må vi tørre å ta mer ansvar lokalt. På 10:13 har vi hvert år en stor gruppe ungdommer på ledertrening. Det gir lite mening å trene disse ungdommene opp i å være leder på leir noen få ganger i året. Da må vi gjøre ledertrening som dreier seg om å følge disse opp der de er lokalt. Vi må fokusere på det å lede noen som er yngre enn seg, og vi må oppmuntre til å engasjere seg i sitt lokale arbeid. Å være leder er ikke nødvendigvis en rolle man tar på seg i det man ruller inn på ett av leirstedene våre, for så å legge det fra seg igjen når man reiser hjem. For mange av deltakerne er han eller hun som var romleder, fortsatt det. I skolegården, på søndagsmøte, fotballbanen, butikken eller hvor enn man ser vedkommende igjen.

Når vi inviterer lokallag til å ha leirer sammen med oss er det nettopp dette vi ønsker å bygge opp rundt. Da kaller vi først og fremst inn de ungdommene i vårt system som hører til det gitte lokallaget som ledere. Det gjør noe med relasjonen leder – deltaker når man på slutten av leiren med sikkerhet kan si; «Vi snakkes». Dessuten vet jeg av erfaring at det gjør noe med en som leder når man faktisk blir gjenkjent i skolegården, på butikken eller hvor det nå enn måtte være. Det er akkurat som om noe klikker til hos ungdommer når de får kjenne på følelsen av å få bety noe for andre. Da handler det å være leder om noe helt annet enn tittel, stolthet, posisjon eller i det hele tatt en selv. Plutselig handler det om noe større enn seg selv.

Når det er sagt, må det også nevnes at vi er i ferd med å lande et nytt årshjul med tanke på leir og ledertrening, der vi håper å følge tettere opp gjennom flere møtepunkter i løpet av året, samt fokus på å oppmuntre til å engasjere seg lokalt. Dette medfører litt omrokkeringer her og der, samt noen nye spennende opplegg hvor vi fokuserer på både de nye lederne som kommer samt det å bevare de vi har. Men hva med dem som kommer fra steder uten særlig mye kristent arbeid da? Hva med dem som virkelig har leirmiljøet som et utrolig viktig fellesskap, kanskje sitt eneste fellesskap? Eller hva med de lokallagene som ikke har lokale ledere nok? Det blir som sagt noen omrokkeringer, men det vil ikke si at vi legger ned alt som er. Flere av de leirkonseptene som alt finnes beholdes, nettopp med tanke på blant annet dette.  

Tilbake til Puls leiren på Vaulali; blant lederne vi hadde med oss var Jakob og Markus. Begge går i 9.klasse på KFskolen og er aktive i IMI-kirkens ungdomsarbeid Join. Begge var med på ledertreningen på fjorårets 10:13-festival, og er dermed på listen over ledere tilknyttet Acta.

 «Jeg har hatt det veldig kjekt på leir selv som barn. Å være leder synes jeg blir å på en måte gi tilbake det jeg selv fikk. Samtidig synes jeg det er betydningsfullt å få være med å peke på Jesus for barn og unge,» sier Markus. «Jeg kjente deltakerne gjennom at vi går på samme skole og kirke, og sånn sett ser jeg dem jo oftere enn jeg ellers hadde gjort og dermed blir det lettere å skape en god relasjon», påpeker Jakob. Begge har kost seg på Puls-leir.

«Det fine med å gjøre leir på denne måten, er at tweensa i kirka vår får mulighet til å lytte til – og lære av de unge ledernes liv med Jesus. At de får bruke tid sammen og styrket sosiale bånd som jeg tror er med på å knytte dem tettere til kirka», sier Eirin Helgaland Sørheim, barnepastor i IMI-kirken. Før hun slår fast at «Ja, det blir Puls leir til neste år også».

Samtidig håper vi på å få i gang leir med flere lokallag. Er dere interessert er det bare å ta kontakt med oss for info.  

Arne K. Solheim