Kallet til tjeneste har vært med på å forme livet til Ådne Berge. Med basis i Den norske Santalmisjon og Normisjon har mange utfordringer blitt gitt, og ofte tatt imot. Hans erfaring er at å stå til disposisjon har ført til mye godt.
Tekst og foto: Inge Morten Paulsen
– Jeg tror at mitt første minne fra Santalmisjonen er fra slutten av 1950-årene. Vi brukte 2. etasje i det gamle IOGT-huset på Sandnes, og der knirket det veldig i trappen, så vi kalte det for «Knirken».
Mor var med i en santalforening, og jeg ble satt til å sortere årer i forbindelse med julemessen. Den gangen var Sandnes-messen en stor begivenhet for Santalmisjonen i store deler av Rogaland. Folk kom bl.a. fra Sauda for å delta, og det ble lagt merke til. Men gradvis kom det mange flere julemesser, og da ble betydningen av den i Sandnes naturligvis noe begrenset.
– Du har alltid vært opptatt av misjon og arbeidet i de kristne organisasjonene?
– Ja, og etter studiene i Bergen arbeidet jeg i tre år som økonomisekretær i Laget i Oslo. Deretter ledet jeg Kristelig Institutt for Administrasjon. I 1982 flyttet vi hjem til Sandnes, og i 1984 ble jeg for første gang valgt inn i Den norske Santalmisjon sitt landsstyre.
Ådne humrer og legger til: – Jeg tror det ble lagt merke til at en ung siviløkonom ble valgt inn. Siden har det vært mange verv, for eksempel medlem i styret for Gå Ut Senteret og åtte år medlem i Kirkerådet. Jeg har fått lov å jobbe med ting der jeg har kunnet bruke min utdannelse og kompetanse. Den norske kirke så verdien i dette. Det var spennende og utfordrende på en gang.
– Første gang jeg møtte deg, tror jeg var i 1993. Da ble du valgt til kretsformann i Stavanger krets av Santalmisjonen.
– Ja, det stemmer nok. Og allerede året etter begynte vi med en prøveperiode der Stavanger krets og Haugesund krets ble slått sammen til Region Rogaland. Det forsøket viste seg å bli bra, og er blitt permanent.
– Så i 1996 ble jeg på ny valgt inn i landsstyret, denne gang som formann. Jeg overtok formannsvervet etter Ole D. Hagesæther, som ikke stilte til gjenvalg fordi han var blitt biskop i Bjørgvin. Så da valget var avgjort, tok jeg ordet og lovet at jeg ikke skulle bli biskop i min periode. Siviløkonomen Ådne ler.
– Men det ble jo ikke bare én periode.
– Nei, det kan du si. Etter hvert begynte vi å snakke om å fusjonere med Indremisjonsselskapet. Og det ble jo bestemt på ekstraordinære generalforsamlinger i 2000. Så, fra 2001 ble vi til Normisjon, og da ville de at jeg skulle fortsette. Derfor satt jeg som formann fram til generalforsamlingen i Grimstad i 2006.
– Er det ikke et tungt ansvar å være den øverste valgte leder over så lang tid? Selv om det jo også har gitt deg innflytelse?
– Jeg har i grunnen ikke søkt makt, men har mange ganger blitt spurt om å stå til tjeneste. Jeg har betraktet det som ledelse fra Gud, og har ofte sagt ja der jeg mener jeg kan bidra. Noen ganger har jeg nok spurt meg selv om jeg har tatt på meg for mye i årenes løp. Men det har med kallsforståelse å gjøre. Jeg tenker at jeg har blitt utrustet med det Gud ønsker å bruke. Jeg har kjent på et kall til å bidra, og har hele tiden kunnet knytte det både til det faglige innenfor økonomi og ledelse, og til bibelforståelse.
– Jeg har stått ansvarlig for Gud. Kallsopplevelsen har gitt mye glede, ja rett og slett velsignelse.
Men det har ikke alltid vært lett. I fusjonsprosessen var det harde tak og tunge diskusjoner, og i saker som handlet om misjonærbarna var det mange vanskelige avveininger og sterke utsagn. Det gjorde inntrykk og var ikke enkelt.
– Du har arbeidet mye med ledelse, og har hatt mange topptunge verv?
– Ja, men det er viktig for meg at misjon er en grasrotbevegelse. Misjon starter «nedenfra», om du vil. Det har alltid vært viktig. Vi har et kall til å bidra, men arbeidet vårt har mest med folk sine hverdagsliv å gjøre.
Jeg tenker på begivenhetene på pinsedag, som er omtalt i Apostelgjerningene. De fikk evne til å snakke på mange språk, og det var folk sine hverdagsspråk. Det var tale på en måte som det gikk an å forstå. Jeg mener at misjon tar folk på alvor. Når Jesus i Matteus 25 snakker om vårt forhold til «disse mine minste små», så er det ikke først og fremst det han vil at vi skal si som er i søkelyset, men hva vi skal gjøre. Misjon er holistisk – det betyr en helhet med både ånd og kropp. Livet består mest av hverdager.
Hvis jeg skal spissformulere det litt, så er det viktigere at folk har kjent seg inkludert og møtt omsorg i livet sitt enn at de har vært på en stor konferanse.
Det er viktig at vi inviterer folk inn til fellesskap. I lignelsen om den ene sauen og de 99, så klarer flokken seg. Hvor er den ene? Vi kan ikke sitte å vente på at den ene kommer til oss, men vi må gå der de er. Vi må ikke forvente at de som søker eller sliter skal gå ut av SIN komfortsone. Det er kanskje for lett for oss å mene mye, men vi må også gjøre. Handle. Gå.
– Vi må snakke om ditt engasjement for Kambodsja. Du har nylig gått av som leder for Kambodsja-styret i Normisjon.
– Jeg har faktisk vært opptatt av Kambodsja-arbeidet siden starten på generalforsamlingen i 2006. Etter hvert bestemte vi å prøve en modell som gikk ut på å arbeide uten faste norske misjonærer i landet, og det har vært vellykket. Ledelsen har vært desentralisert til Stavanger/Sandnes og ledet av IMI-kirken, Normisjon Rogaland og Norkirken Sandnes. Nå ser vi at denne tenkningen kommer mer og mer i Normisjon.
Jeg har også blitt begeistret for ICC – en humanitær organisasjon med et kristent grunnlag, som gjør en flott jobb for å bedre fattige familiers forhold. Der overtok jeg en styreplass etter Einar Larsen, da han pensjonerte seg som administrasjonsleder i Region Rogaland. Og i flere år har jeg nå vært styreleder i ICC. ICC har vært vår partner helt siden starten og Normisjon vil fortsatt være medlem der.
– Du bruker et uttrykk og sier at kallet til tjeneste har vært livsformende.
– Å ha basis i Santalmisjonen og Normisjon har vært viktig for meg når jeg har blitt bedt om å gå inn i ulike oppgaver. Min opplevelse er at å stå i tjeneste gir velsignelse. Jeg har stilt meg til disposisjon, og får tro at det har ført til gode ting. Midt i alt dette har det også vært motbakker.
Trofasthet og utholdenhet er Åndens frukter. Det er en velsignelse å ikke bare tenke på oss selv. Det er først og fremstå være i gode prosesser, og de gir kvalitet i måten å være på.
– Nå har du engasjert deg lokalt i Sandnes?
– Det kalles «Nabolaget Sandnes». Det begynte med språkverksted for våre nye landsmenn, og har utviklet seg med ulike tilbud som flyktninger og sårbare familier trenger. Det er mange som kjenner på utenforskap og vi kjenner ansvar for å arbeide med inkludering. Nå utvides dette arbeidet til hele prostiet, og inkluderer alle menighetene i Den norske kirke i Sandnes kommune.
Mitt ønske for alle er at de skal stille seg til disposisjon. Elsk hverandre, sier Jesus. Det starter med at Gud bryr seg om oss. Så vi må ikke bare bli værende i vår egen komfortsone, men holde fram «gå-perspektivet». Mens vi lever det selv, skaper vi også holdninger hos andre, avslutter Ådne Berge.