Reisebrev fra Aserbajdsjan

Tekst: Line Marie Løge

Aserbajdsjan, hvor ligger det, egentlig? Jeg har fått spørsmålet mange ganger når jeg forteller om Agenda1 i dette landet. Kanskje ikke så rart, det er et land mange ikke kjenner så mye til, der det ligger ved det Kaspiske hav, med grense til Georgia, Russland, Iran, Tyrkia og Armenia. «Ildens rike», oljelandet med i underkant av 3 % kristne, der Normisjon har hatt arbeid i en årrekke.

Her har vi fått følge en del menigheter over flere år gjennom Agenda1 og blitt kjent med, og veldig glad i, brødre og søstre med samme tro og samme far som oss. Det har vært en spennende reise, både for oss norske og for våre aserbajdsjanske venner.

Denne gangen var det temaet misjonalt lederskap som stod på agendaen for lærefellesskapet. Vi er skapt med ulike gaver og talenter, hvordan kan vi som ledere utfylle hverandre, og ikke konkurrere og irritere over de som har andre gaver enn oss?

Et av teamene vi har fått følge er ATB, som er studentlaget i Aserbajdsjan. ATB ledes av Arzu og teamet hennes, og de har et brennende ønske om at unge skal få møte Jesus og bli Hans disipler. På Agenda1 denne gangen var det to fra dette teamet som ledet oss i lovsang, og vi ser det at de unge får prege lærefellesskapet med sin glød og entusiasme, smitter over på de andre.

ATB har ukentlige samlinger for studenter, med godt fellesskap, bibelstudier, lovsang og mye latter og glede. De fleste av studentene de treffer har muslimsk bakgrunn, og Arzu er tydelig på at de lar studentene får god tid til å bli kjent med Jesus, med bibelen, og hva det vil si å være en kristen før de tar steget og lar seg døpe. Hun forteller at det kommer mange nye hver uke, og at det stadig er flere unge som vil lære mer om Jesus og livet med Han.  «Det å bli en kristen, kan være veldig vanskelig for en student med familie som ikke tror, de kan bli kastet ut av hjemmet, eller få en veldig vanskelig relasjon til familien sin. Og familie er veldig viktig i Aserbajdsjan, så derfor vil vi at de skal ha et godt fundament av tro før de bekjenner seg som kristne».

Hun forteller også om Habil, som hadde invitert med seks av sine venner på forrige samling. Noen kom på grunn av nysgjerrighet, noen var skeptiske og noen var oppriktig interesserte og lyttet til budskapet. «Vi vet jo ikke om alle kommer tilbake, men det er så fint å se at Habil er blitt så trygg i troen sin at han våger å være åpen om troen og deler med sine venner,» sier Arzu.

Jeg reiser hjem fra Aserbajdsjan med stor takknemlighet og ny tro på at Gud holder på å tenne mange flammer blant både unge og eldre i Ildens rike.