Leir gjennom tidene

Fire generasjoner samla for å snakke om leirliv – Nathaniel Lygre Mosti, Gunhild Lygre Mosti, Gunn-Marit Lygre og Borghild Yrkje.

Tekst/foto: Lina Fisk Eide

En novemberdag fikk jeg en samtale med Nathaniel 7 år og hans mamma Gunhild, mormor Gunn-Marit og oldemor Borghild. De har alle erfaring fra å reise på leir, selv om leirstedene og tidsepokene er ulike. Det var ingen tvil om at leir er et tema som engasjerer.

Den yngste, Nathaniel, hadde nettopp vært på sin fjerde leir, på en av adventsleirene på Stemnestaden. Han bor bare et steinkast unna leirstedet, og mor Gunhild vil gjerne at alle tre barna skal få et godt forhold til leirstedet. Hun vet hvor stor betydning møtepunktene der har hatt for hennes liv. Derfor er det fint å se at Nataniel liker godt å være på leir. De nyeste grå trøsyklene og å hoppe i hoppeslott er hans favorittaktiviteter. Han har også fått prøve fiskelykken nede ved vannkanten, og kanoene har også gitt gode øyeblikk. Nathaniel forteller entusiastisk at han har oppdaget en slektning på leir, Alfred, tremenningen hans. Det er mye som kan skje når man våger å ta nye skritt og reise på leir.

Mamma Gunhild opplevde leir som et fristed hvor hun fikk venner og kunne være seg selv. Som misjonærbarn, med erfaringer fra andre kulturer, hadde hun sett og opplevd mer enn de fleste på sin alder. Det var ikke alltid like lett å føle at man var på bølgelengde med jevnaldrende. Når hun kom på leir, møtte hun en større forståelse og kunne være seg selv. Hun kunne tro på Jesus uten å føle seg annerledes. Seinere ble hun leirleder, og i dette felleskapet kunne hun også slappe av og kjenne tilhørighet. Hun som egentlig var meget sjenert fikk flere venner og følte seg ikke presset, som på skolen for eksempel når det gjelder alkoholbruk. I ledermiljøet hadde man fokus på samhold og hun opplevde det som «friplassen sin». Gunhild ble også utfordret til å våge å være både andaktsholder og ledertrener, og etterhvert fikk hun prøvd seg i rollen som leirsjef. Gjennom disse utfordringene tok hun nye skritt som leder og vokste som menneske.  I lederfelleskapet møtte hun også Tommy, som etterhvert skulle bli hennes mann og pappa til tre barn.  

Hun spør Gunn-Marit og får bekreftet at hun også oppdaget sitt livs kjærlighet, Gjermund, på leir.

Gunn-Marit forteller, fra sitt perspektiv, at leir utvidet hennes grenser. Hun fikk reise ut fra den lille sammenhengen på landet over til en annen kommune. Det som tilsynelatende kan virke smått ut for en voksen var ganske stort for henne som barn. Og leir var definitivt et av hennes åndelige hjem i barndom og ungdomstid.

Familien Lygre har i flere år reist ut i misjonstjeneste til Mali. Leirkonseptet ble også brukt i dette landet, når de norske barna på skolen i Bafoulabe trengte en annerledes opplevelse – blant annet for å bli bedre kjent med hverandre, under andre forutsetninger.  Seinere har det også blitt arrangert kristen leir for barn i kirkene i flere landsbyer. Det var med på å styrke de kristne barna som fikk se at de ikke er alene om sin tro på Jesus.

Der også var mamma på leir – i Mali.

De tre voksne damene har mye å fortelle fra leirlivet. Borghild, eller oldebestemor som barnebarna liker å kalle henne, reiste ikke på leir i barndommen, men var desto mer aktiv som leder. Hun og forloveden, Erling, skulle til Vaulali som ledere, men måtte gifte seg først. Slik var reglene på den tiden.  Etter hvert ble hun mor til fire barn og fikk arbeid som rektor på skolen. Midt i denne travle livssituasjonen valgte hun å ta med seg både sine egne og en hel gruppe med barn fra barneforeningen og skolen til Fredtun på Karmøy. Reisen gikk med lokalbussen, og det krevdes et bussbytte i Kopervik for å nå frem til leirstedet. Borghild fortalte ofte fra “misjonen” på leir. Mannen hennes Erling var jo ansatt i Santalmisjonen og hun hadde mye spennende å fortelle fra misjonslandene og fra Bibelen.  Hun minnes hvor viktig det var å ha med ledere med ulike personligheter. Det var givende å ha med seg ledere som til tider virket litt “halv-ville”, men de hadde god energi og skapte glede med sin oppfinnsomhet.

Også i dag kan vi i Acta se hvor viktig det er å ha en gruppe med ledere som utfyller hverandre. Det er i felleskapet man kan lage leirer som ivaretar deltakerne, slik at de kan få en god opplevelse og samtidig utfordres i troen. Og det er også i dette felleskapet som ungdommer kan få vokse i sin lederrolle, ja, som mennesker. Stadig gå nye skritt, under veiledning av voksne hovedledere.

Gunn-Marit deler et minne om en av lederne.  Marta gjorde sterkt inntrykk ved å spille vakkert på sin gitar på internatet når det var tid for vekking. Det var en deilig måte å våkne opp på. Minnet forteller noe om at lederen brukte en av sine gaver i møtet med deltakerne. Og det gjorde så pass sterkt inntrykk at minnet sitter mange år seinere. Gunhild sin erfaring ved vekketid på leir var helt annerledes. I hennes ungdomstid var det populært å vekke med grytelokk. Kanskje vi på dagens leirer har funnet en god middelvei?

På Skårnesheimen fikk Gunn-Marit sine første erfaringer som leirsjef, 21 år gammel. Hun minnes spesielt en leir hvor vinden var så kraftig at havsbølgene rullet innforbi moloen og slo så kraftig in mot parkeringen at saltvannet gikk inn i lyspærene og forårsaket strømavbrudd på huset.   

I disse årene var leirarbeidet for en stor del drevet frivillig. Alt av forberedelser, kjøkkentjeneste og vask av internatet ble gjort av de som stilte opp frivillig som ledere. I takt med velferdsutviklingen har leir forandret seg. Bedre komfort, flere rom med egne toaletter og bedre senger. Maten tilredes og serveres ofte av ansatte, og de tar seg ofte av utvask. Men frivillige ledere er fortsatt av stor betydning for at leir skal kunne drives. Kanskje blir det viktigere enn noen gang i tiden som kommer.

Det aller viktigste med leirarbeid, og det som gjør at Gunhild, Gunn-Marit og Borghild har engasjert seg i leirarbeidet, er arven. Den kristne oppdragelsen som gis på leir, gir et godt grunnlag videre i livet. Det legges tilrette for at unge får møte og bli kjent med Jesus. Men det er også en verdi i seg selv å møte og å bli en del av det kristne felleskapet på leir. Det har stor betydning for den som reiser fra en mindre bygd eller fra en klasse hvor man ikke føler at man hører til. De har alle en felles erfaring, at man på leir får nye relasjoner og får utvidet sin vennekrets. Dette felleskapet har stor verdi for å våge å ta nye skritt som menneske og ikke minst i troen. Leir er med på å føre mennesker til Jesus og viser vei til det kristne livet.

Samtalen med disse fire generasjonene viser at det fortsatt er viktig å drive leir og at Acta skal fortsette å prioritere å utruste ledere. Det kan få ringvirkninger, i dette livet men ikke minst av evighetsverdi.