Fellesskapets troshistorie

Tekst: Egil Elling Ellingsen, pastor IMI-kirken

Kan vi fortelle historien på en måte som hjelper oss å se framover?

Da jeg for fire år siden gikk inn i rollen som leder av IMI-kirken, spurte jeg en god venn om han hadde noen råd. «Lær deg å verdsette det du ikke har betalt en pris for,» var svaret. Setningen har fulgt meg siden. Det som i dag kan oppleves som selvsagte elementer i menighetens liv, enten for oss som er med og leder arbeidet eller for meg og min familie, har ikke alltid vært slik. Det har vært en vandring, og noen har lagt ned av livet sitt langs veien.

Denne høsten har refleksjonen rundt denne setningen resultert i en serie vi har kalt «Sprengkraft». Der har vi forsøkt å fortelle noen viktige sider ved IMI-kirkens nyere historie i en videoserie på 6 episoder. For oss som fellesskap har det vært en oppmuntrende og spennende erfaring å sammen se disse perspektivene på hvordan vi er blitt den menigheten vi er i dag. Mange har gitt uttrykk for takknemlighet, men også refleksjon på hvordan en selv vil bruke sitt liv. Hva skal vi være med å bygge i tiden som ligger foran oss?

I serien fortelles det om hvor nært arbeidet var å dø ut, før nye krefter kom inn på bedehuset. Det fortelles om spennende inspirasjonskilder og viktige møter, men også om at kritikk og konflikt har vært en del av vandringen. Sanger som har vært viktige i menighetens liv løftes fram, samtidig som historien om hvilken plass menigheten får ha i samfunnet, og noe av det en har fått gi videre til andre steder, fortelles.

I mange sammenhenger er vi blitt vant til å fortelle vår personlige troshistorie. Dette er verdifullt på flere måter, både for den som deler og de som lytter. Erfaringen med Sprengkraft har fått meg til å reflektere over om flere fellesskap ville hatt utbytte av å også fortelle den kollektive troshistorien sin. Hvordan kom vi hit? Hva har Gud gjort langs veien? Hva betyr det for oss i dag?

En troshistorie kan brukes på flere måter. Når Elia sitter under en busk og ber Gud om å få dø, kan det virke som om minnet om det Gud en gang gjorde i møte med Baal-profetene bare gjør ham mer mismodig. En gang i tiden gjorde Gud store ting, men nå sitter han der ensom og forfulgt. Hvis troshistoriens funksjon bare blir å se bakover, på det som en gang var, blir den lett en kilde til mismot.

Men den kan også brukes slik David gjorde, når han kom til Israelhærens leir og fikk høre om hvordan kjempen Goliat hånet og plaget dem. Mens majoriteten var lammet av Goliat, hentet David styrke fra sin troshistorie. Han hadde erfart at Gud hadde hjulpet ham tidligere i møte med både løve og bjørn, så hvorfor skulle ikke Gud kunne hjelpe ham også i denne situasjonen? Når troshistorien også får et fremoverrettet fokus, kan fortellingene om det Gud har gjort og gitt i tidligere tider få bygge tro og frimodighet for det som møter oss nå.

Historien kan selvsagt fortelles på mange måter. Kanskje er noe av det viktigste at personer som sitter med historien får lov til å fortelle? Og at de som har en kortere del av den, viser interesse og stiller spørsmål? Min utfordring til dere er i alle fall å finne en måte å gi fellesskapets troshistorie plass iblant dere!