Misjonærer i et av verdens farligste land
Tekst: Heidi.O Roland Publisert: 14.09.23
Normisjon har misjonærer i mange land. Noen land er mer risikofylte enn andre. Et ungt par fra sørlandet er noen av de som befinner seg i et av de farligste landene for kristne. Et land som ikke er trygt om det ble kjent hva de gjør der, og hvorfor de er der. Men de har opparbeidet seg kontakter, og blitt kjent med mange fine mennesker der de er. De er for tiden hjemme i Norge så vi tok en prat med de om hvordan det er å være misjonærer i et land der styresmaktene til tider har gått fra dør til dør for å finne kristne, og henrette de.
De forteller at det er dager som er tyngre enn andre, men er klare på at det er dette de er satt til å gjøre.
– Imellom våre gode dager hadde vi også et par tunge. Dager uten vann og med lopper. Vi kunne ikke lengre gå ut i naturen på grunn av sikkerhet, vi kunne knapt gå ut i gata. Under en kjøretur med teamlederen min snakket vi om muligheter for å gi barn skolegang som ellers ikke ville fått det, om veitilgang, eget skriftspråk, rent vann og andre prosjekter. Da tenkte at det er jo dette jeg vil, det er her jeg vil følge Jesus i det Han gjør her.
Vikingkultur
Når de forteller om hvordan det er i lokalsamfunnet de har oppholdt seg i beskriver de det som en vikingkultur.
– Det er nesten litt sånn vikingkultur her. Tro, ære, ætt, gjestfrihet og hevn, alt for ofte ender det med dødsfall. Særlig i forbindelse med damekrangler.
Det å være misjonær i et av de farligste landene i verden for kristne må man til enhver tid være klar for å komme seg unna raskt.
– Hver dag har sine nye utfordringer, og muligheter. Noen utfordringer løser seg ikke før i siste liten, mens noen planer må man tenke helt nytt om. I de verste utfordringene må man flykte på kort varsel.
Hvordan ser en uke ut for dere?
– Ofte er vi på kontoret, ber med andre vestlige, besøker lokale venner hvor vi drikker alt for mye te, har språktimer, handler mat på markedet eller i kioskstore butikker.
Mange skjebner
Det er mange historier og skjebner man får ta del i og høre om som misjonær.
– Ei unge dame vi ble kjent med fortalte at mannen hennes ikke hadde besøkt henne på over et år, ikke sendt penger, eller tatt kontakt med henne. Sammen har de to barn, og han har ikke møtt minstemann. Han har flere barn sammen med den andre kona si der han bor. Hun snakket mye om hva hun burde gjøre for seg selv og barna.
De viste tidlig at de skulle ut på misjonsmarken.
– For 10 år siden tenkte jeg «dit skal jeg – så fort som mulig». Jeg brukte masse tid på å finne ut hvordan jeg kunne komme dit, hva jeg skulle gjøre der. To ganger ble jeg sendt hjem igjen. Kona mi ønsket også å reise ut, men var mer åpen for hvilke muligheter som dukket opp og hvor det skulle bli. Det finnes heldigvis mange veier ut.
Dette unge paret trenger all den forbønnen de kan få i deres oppdrag. Må Guds velsignelse og beskyttelse være med de i dette viktige arbeidet de gjør for de kristne i dette landet. Og at de skal få føre flere mennesker til Jesus.
En kort stund må dere nok lide; men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn.
1. Peter 5,10.