Gud brakte meg hit – Et nytt kapittel for Normisjon i Bangladesh

Når Rana Dipankar Mazumder blir spurt hvordan han endte opp som ny leder for Normisjon Bangladesh, svarer han uten å nøle: – Gud brakte meg hit. Onsdag 21. januar 19:30 får vi besøk av Rana i Normisjon Hordaland.

Han kommer for å dele glimt fra livet, troen og misjonsoppdraget han nå leder i Bangladesh – et arbeid som bygger videre på en historie som startet langt før oss. Fra Skrefsrud til i dag Historien om Normisjons arbeid i Bangladesh går tilbake til Lars Olsen Skrefsrud, som ble kalt til santalfolket i Bengal på 1800-tallet. Det som begynte som små misjonsstasjoner, utviklet seg til levende fellesskap der tro, omsorg, skole og håp fikk slå rot.

Gjennom generasjoner vokste arbeidet videre. Det gikk fra klassisk misjon til helhetlig utviklingsarbeid – og videre til et arbeid som i dag står sterkt på lokalt lederskap. Normisjon Bangladesh er ikke lenger noe som gjøres for folket i Bangladesh, men sammen med dem.

Den arven bærer Rana videre. Et arbeid som forandrer liv Normisjon Bangladesh jobber i dag for å skape et tryggere og mer rettferdig samfunn – særlig for barn, unge og kvinner. Rana brenner spesielt for prosjektene Trygg Barndom og Like mye verdt, som løfter barns trygghet, kvinners rettigheter og menneskeverd i praksis.

– Vi ønsker at hvert barn skal vokse opp med trygghet, tro og muligheter. Og at hver kvinne skal vite at hun er skapt og elsket av Gud, sier Rana.

Med bakgrunn fra World Vision og mange år som mentor for kristen ungdom, bærer Rana en sterk visjon: at Normisjon Bangladesh skal være et forbilde for kristne organisasjoner i landet – preget av varme, tjenende lederskap og Jesu kjærlighet i praksis. En kveld for fellesskap, tro og misjon

Når Rana kommer til Bergen i januar, inviterer vi til en kveld med fortellinger fra Bangladesh, lovsang, fellesskap og forbønn. Dette blir ikke bare et møte med en leder, men et møte med hva Gud gjør i verden – og en anledning til å stå sammen i det globale misjonsoppdraget. Kom og la deg inspirere av troen, motet og håpet som bærer kirken i Bangladesh.

Kanskje Gud også minner oss om vår plass i misjonens store fortelling?