Livstegn i februar 2020

Kjære venner, 

Nå har jeg vært i Norge to uker! Det jeg ikke rakk å gjøre før jeg reiste vil jeg gjøre nå: Takke dere i heiagjengen her hjemme. 

Etter sine tilmålte fem år ble prosjektet i Bajhang avslutta i desember. Prosjektet har vært en forunderlig prosess å være med på, og jeg har mange ganger vært imponert over drivet og engasjementet som finnes blant folk for å skape gode forandringer og bedre forhold i landsbyene. Det føles vemodig å pakke sammen etter alt dette. Men først og fremst er jeg veldig takknemlig over at jeg fikk muligheten til å være med i det hele tatt. 

Varm takk til dere som har fulgt med, støtta prosjektet og bedt for arbeidet. Det har gått over alle mine forventninger. 137 jenter og kvinner har slutta å bo ute i chhau-hyttene når de har mensen, nå bor de hjemme og kan spise vanlig mat. Flere menn som hadde store alkoholproblem har slutta å drikke, og alle landsbyene vi har jobbet i har laget regler som regulerer kjøp og salg av alkohol. Når tilgjengeligheten går ned, hjelper det folk å drikke mindre. Og ikke minst har det skjedd en veldig merkbar endring blant kvinnene i gruppene. De hører til i fellesskap, diskuterer ting som er viktige for dem, og de har en stemme som blir hørt blant de lokale myndighetene. Det har det vært fantastisk å være vitne til. 

Fra avslutningsturen i Bajhang. Det er mye det er grunn til å feire. 
Fra et av de ti avslutningsmøtene i distriktet. Her er representanter for gruppene og lokale ledere. Gruppemedlemmer delte hva de har gjort og fått til i løpet av prosjektet, og de lokale lederne på hvert sted ga høytidelig løfter om å fortsette å støtte gruppene videre og det arbeidet de gjør. 
En av de lokale lederne, Mohanlal BK, har vært en solid støttespiller, og ga en kjempefin tale på ett av avslutningsmøtene. 

Selv om dette prosjektet nå er avslutta, er ikke arbeidet over og det er fremdeles langt igjen til likeverd for jenter og gutter i dette området. Gruppene vil fortsette å møtes. Be gjerne om at de kan fortsette å være gode samlingspunkt og endringsagenter, også uten hjelp utenfra. 

Så har det nye prosjektet starta opp i nabokommunen, i Deulikot, nå i januar. Prosjektet bygger på erfaringene vi gjorde i det første prosjektet, og har fokus på likeverd og å bekjempe vold i hjemmet. Be gjerne for prosjekt-teamet: Madhuri fortsetter som prosjektleder, Madan fortsetter som prosjektkoordinator, og så er det seks nyansatte ‘social mobilisers’. Husk på dem! 

Madhuri og Madan. Be for dem! 

Januar har vært en intensiv skriveperiode for min del. Jeg kom i mål og leverte master-oppgaven 31.januar. Takk og lov! 

Nå skal jeg være i Norge fram til august. I mellomtiden er planen å jobbe litt på føde-barsel i Kristiansand, trenger friske opp jordmor ferdighetene etter å ha vært ute av praksis så lenge. Det kjennes som en terskel å komme over, men viktig å komme inn i det igjen. Jeg hører fra meg igjen når jeg er tilbake i Nepal. Da venter et nytt kapittel som jeg er spent og glad for; Okhaldhunga sykehus. Det vil si, så sant visum går i orden. Kanskje vi sees imellomtiden 

Til slutt denne bønnen av Oscar Romero. Han sier det så fint og sant (jeg har ikke forsøkt å oversette det), at vi er en del av et mye større verk enn vårt eget. Vi er medarbeidere, ikke byggmestere. 

Varm takk og Guds fred, 
Liv 


It helps, now and then, to step back and take a long view. 
The kingdom is not only beyond our efforts, 
it is even beyond our vision. 
We accomplish in our lifetime 
only a tiny fraction of the magnificent enterprise that is God’s work. 
Nothing we do is complete, 
which is a way of saying that the kingdom always lies beyond us. 
No statement says all that could be said. 
No prayer fully expresses our faith. 
No confession brings perfection. 
No pastoral visit brings wholeness. 
No program accomplishes the church’s mission. 
No set of goals and objectives includes everything. 
This is what we are about: We plant the seeds that one day will grow. 
We water seeds already planted, knowing that they hold future promise. 
We lay foundations that will need further development. 
We provide yeast that produces far beyond our capabilities. 
We cannot do everything, and there is a sense of liberation in realising that. 
This enables us to do something, and to do it very well. 
It may be incomplete, 
but it is a beginning, 
a step along the way, 
an opportunity for the Lord’s grace to enter and do the rest. 
We may never see the end results, 
but that is the difference between the master builder and the worker. 
We are workers, not master builders; ministers, not messiahs. 
We are prophets of a future not our own. 

Amen 

Relatert innhold

Sel munnbind frå døropningar

I Ecuador selges klesplagg og munnbind frå døropningar, og sitron og mandarin fra midtrabbattar. Gatesalget blomstrar til tross for restriksjonar og koronavirus.

Read article "Sel munnbind frå døropningar"

– Wow, det var dette Gud mente

Direktør i det lokale selskapet R&R Services, Raul Asgarov, fikk for flere år siden et syn av mange barn på en slette. I dag leder han Normisjons arbeid på Barnehjemmet i Merdekan i Aserbajdsjan.

Read article "– Wow, det var dette Gud mente"

«Hva skjer med prosjektene nå?»

– Vi har et ansvar for de menneskene vi jobber med i misjonslandene våre. Det ansvaret håper jeg også at folk vil være med å bære med oss, selv om noe av arbeidet er redusert og det er restriksjoner og nedstengninger i mange områder, sier Internasjonal leder Tore Bjørsvik.

Read article "«Hva skjer med prosjektene nå?»"