Nyhetsbrev fra Karen Ekern desember 2019

«Hvordan kan en som er gammel, bli født? Har du den boka der det står om det?» Det gikk ei stund før jeg skjønte hva den unge mannen var ute etter.

Jeg stod på ferjeleiet og solgte bøker, og det er ikke så ofte noen spør etter noe spesielt. Endelig gikk det opp for meg at han antagelig på lokalradioen hadde hørt fortellingen om Nikodemus som kom til Jesus om natta. Det var selvfølgelig Johannesevangeliet han ville ha, og det endte med at han kjøpte det nye testamentet påkasonké. Han er en av dem som for mange år siden lærte å lese da vi hadde alfabetisering i hans landsby, og siden den gang hadde han vært 13 år i Paris. Nå var han tilbake i Mali, og før han dro over elva og videre hjem denne dagen, fikk han også hele Johannesevangeliet over på minnekortet på telefonen sin. Jeg fikk telefonnummeret hans, og han bor i en landsby med telefondekning, så da kan jeg få informert ham om når og hvor det blir samling i jula nærmest der han bor. Kanskje han dukker opp på julefeiring?

Det er fortsatt mange voksne som ikke kan lese, men noen skoleungdommer synes det er veldig spennende å lese på sitt eget språk. Gutten til venstre, med den blå boka, imponerte meg veldig.

Han er 15 år og går allerede på videregående. Han er fra folkegruppen sarakollé, men leste flytende på kasonké første gang han prøvde.

På bildet til høyre er en mann (vi kan kalle ham Koro) som kommer fra en av de første landsbyene hvor evangeliet ble formidlet på kasonké. Det var et par eldre karer som ble døpt for omtrent 30 år siden, men det er ikke blitt flere kristne der. Men ungene var ivrige den gangen med å synge kristne sanger og se bilder og høre bibelfortellinger. Koro vil at de kristne skal komme dit igjen nå. Han har gått på skole og har lest om Jesus og hørt fra Bibelen på radioen. Det er hans generasjon, som hørte noe da de var barn, som nå er blitt voksne med egne familier og som vil vite mer.

Vi er i en ny fase av arbeidet. Det ser ut til at det som har blitt sådd gjennom mange år, nå begynner å spire og bære frukt. Vi har bedt for det som blir lest og hørt på radio eller minnekort, og vi har bedt om at det må komme kristne lærere til flere landsbyer. Vi opplever nå at det også skjer. Sist søndag dro rektor på bibelskolen for å hilse på disse nye som vil høre, og han vil følge opp sammen med noen fra menigheten her. Jeg tror det er viktig at det er de lokale kristne som tar ansvar framover og ikke kvite misjonærer.

For mange år siden tok misjonærene som arbeidet med søndagsskole/ barne- og ungdomsarbeid, initiativ til å arrangere barneleir i romjula. Det var leir flere år på rad, men det er ei stund siden forrige gang. På et møte mellom misjonen og kirkestyret i høst ble det bestemt at det var opp til hvert kirkedistrikt å få til lokal leir. I nord har de bestemt seg for leir i romjula i år, og det var en veldig populær nyhet for ungene i G. Jeg var nylig noen dager der, og med en gang de så meg, var det spørsmål om når de kunne få reise på gjenbesøk til dem som var hos dem en dag før jul i fjor. Det ble altså jublet da jeg sa det blir leir i slutten av desember.

Det kommer alltid mange barn når jeg er i ”landsbyen min”. De vil synge kristne sanger. Når de ikke er på skolen, kommer de, og de under skolealder, kommer stadig vekk; flere ganger om dagen.

Noen av disse guttene er gamle nok til å bli med på leir, og jentene i midten er i riktig alder, ”Bobakar” på bildet til høyre, blir forhåpentligvis med som leder. Han har tidligere vært deltager flere ganger. Planlegging og gjennomføring skjer i regi av den lokale kirken uten innblanding fra misjonærene. Misjonens bil må hente unger i landsbyen, men jeg regner med å bli igjen slik at de minste kan få komme til meg og fargelegge bilder fra julefortellingen. Det er det som er jul for dem, og ikke gaver!

”Bobakar” og noen av kameratene kom på Agenda 1- samlingen på bibelskolen i oktober, så nå blir det spennende å se hvordan de greier å følge opp planene de laget der fram til ny ledersamling i mars. Dondin-dondin, sier de her. Det betyr litt etter litt. Det går kanskje sakte framover, men det viktigste er at det går i riktig retning, og det virker det som det gjør nå.

I dag har vi hatt møte i gruppa som leder arbeidet med bibelskolehagen. Vi var enige om å gratulere oss selv med resultatet! Det er mye bedre i år enn i fjor, og vi begynner å skjønne hva vi lykkes med og hva vi bør kutte ut av det vi har prøvd oss på. Salg av såfrø og mango har gitt gode inntekter, og vi ser at vi må tørke mere mango, for de som har fått smaken på det, vil kjøpe mer.

Jeg har funnet fram igjen juleklærne fra i fjor. Jeg hadde glemt at det i tillegg til det vanlige julemotivet med Jesusbarnet i krybben også var ganske tydelig på stoffet at det stod Paix på fransk og Hera på lokalspråk. Det betyr Fred. Det er et sentralt begrep i jula og veldig aktuelt i Mali hvor det fortsatt er mye ufred i nord og i grensetraktene mot nabolandene i øst.

Med dette verset vil jeg få ønske ei velsigna jul :

Fred på jord, fryd på jord,
Jesusbarnet blant oss bor!
Engler synger om barnet så smukt,
Han har himmeriks dør opplukt.
Salig er englenes sang.

Hilsen Karen

Takk til deg som vil gi en julegave til arbeidet. Skriv at det er til Mali. Kontonr. 1503.02.13537.

Relatert innhold

En kirke gjenoppbygges

– Det er som et nytt liv og en ny verden at vi har fått denne kirken. Vi tar del i Jesu lys, sier Rafik Danakari

Read article "En kirke gjenoppbygges"

Det er ikke over enda

Ingrid Amlie forteller om dagene like før den brå hjemreisen fra Senegal, og om håpet for arbeidet videre.

Read article "Det er ikke over enda"

Går så det suser

Sykepleierskolen i Okhaldhunga har nå to grupper på 20 studenter hver, men selv om mye går bra er det også mange spennende utfordringer.Går så det suser

Read article "Går så det suser"