Å våge å snakke om det vonde

– Man gjør seg mange refleksjoner etter en tur til Bajhang, sier Liv Wendel, som er utsending for Normisjon til Nepal. Hennes hovedfokus er arbeid mot tradisjonelle praksiser som er skadelige for kvinner og jenter. 

28. januar 2019
Tekst Liv Wendel/Sigrid Rege Gårdsvoll
Foto Liv Wendel

Liv reiser jevnlig til distriktet Bajhang helt vest i Nepal for blant annet å følge opp et prosjekt som blant annet driver selvhjelpsgrupper for lokalbefolkningen. 

Under Livs forrige opphold ble det arrangert to kurs. Det første var for «menige» gruppedeltagere, og dreide seg om kommunikasjon, om barndom, foreldre og vold – og ikke minst hva alternativet til vold kan være. 

Foreldre

– Noe av det vi snakket om var egne foreldre. De var jo personer som oss, med potensiale for å gjøre godt og for å gjøre vondt, sier Liv. 

Ett av spørsmålene som ble stilt var hva gruppedeltagerne ville ønsker å bringe med seg videre av det foreldrene gjorde, og hva ønsker de å gjøre annerledes? 

– Mange gråt da de delte dette, forteller Liv. – Minnene våre er ikke alltid gode, men de er viktige – og enten vi er klar over dem eller ikke former de hvordan vi selv former relasjoner til andre, og hvordan vi blir som foreldre. Hvis en gutt ser faren sin banke opp mor, er det mye mer sannsynlig at han selv vil bruke vold. Men om vi snakker om hva som har skjedd kan trollet sprekke, og ikke ha samme makt over oss. Man kan jo spørre seg om det virkelig et så enkelt, men det er i alle fall en del av prosessen. 

– En av de unge mennene fulgte intenst med på det vi sa. Da turen kom til han, sa han at det var ingen ting godt å si om faren hans. Han drakk alt for mye, var voldelig og slem. Men han klarte finne fram til en annen bra mannsperson som hadde vært der i livet hans. En bestefar han kunne løpe til. Det minnet kan han ta med seg videre. 

Sorg er viktig

Liv påpeker at sorg og protest er viktig for endring. Man må våge være ærlig om hvordan ting er.

– Står man i ruiner er det beste man kan gjøre å gråte over alt som har gått i stykker og ikke er som det skal. Sorgen er en form for protest. At det som er blitt normalt ikke er riktig. 

– Mysteriet er at Gud selv lider, sier Liv. – At han gjorde menneskenes smerte til sin egen, og «hvorfor har du forlatt meg Gud?» til sitt eget rop. Det er en utrolig spire til håp i det. Følger vi han fører den veien oss til å ta del i andre sine liv, slik Gud tok del i oss, menneskenes liv. Det har evnen til å riste oss ut av bekvemmelighet eller nummenhet og til å være til stede for hverandre.

Tegn ditt liv

Det andre kurset på denne Bajhang-turen var for ledere av samtalegruppene. Fokus var på kjønnsroller og om hvordan man kan tilrettelegge gruppesamlingene slik det er mer deltagelse av alle gruppemedlemmene. 

– Vi ba deltagerne tegne en erfaring av å være henholdsvis jente eller gutt fra sitt eget liv. Underveis i kurset presenterte de tegningene sine, en og en, og fortalte historien bak. Det var sterkt å høre på, forteller Liv. 

En kvinne fortalte om da hun ble gift som jente, og hun forstod at nå var livet hennes forandret fullstendig og for alltid. 

– Tegningen hennes viser da hun som brud ble båret fra sitt hus til huset til gutten som skulle bli mannen hennes. Hun måtte slutte på skolen for å gjøre husarbeid i det nye hjemmet, mens mannen hennes, som også var et barn, kunne fortsette på skolen. Da skjønte hun at det var forskjell på jenter og gutter, forteller Liv.

En annen fortalte om da hun fikk en lillesøster og moren gråt fordi barnet ikke var en sønn. Da skjønte hun at hun selv burde ha vært en gutt. 

Sønner og døtre

– Et annet øyeblikk som ble sterkt på sitt vis var da vi spurte om de med fem barn kunne reise seg, forteller Liv. – For mange ble det veldig forvirrende. Mente vi sønner eller døtre? Hvordan skulle de telle? Jeg sa at vi mente både sønner og døtre til sammen. 

I Bajhang besvares spørsmålet «Hvor mange barn har du?» alltid med at man har så og så mange sønner og så og så mange døtre, man regner dem ikke sammen. Kurslederne ga et eksempel til hjelp: Om du har to sønner og to døtre, har du fire barn til sammen. 

– Det hele var litt forvirrende, sier Liv. – Og for meg var det både forvirrende og oppklarende at det var forvirrende for dem. Det tar tid og innsats å endre verdier. Vi håper at det er noe som kan slå rot – at en jente og en gutt er like mye verdt. 

Teksten sto opprinnelig på trykk i Ferskvare 4/2018