Brenner for å gi videre 

I denne intervjuserien vil du finne vitnesbyrd fra ulike mennesker i hele organisasjonen vår. Dette er nummer fire i serien. 

Mot slutten av tenårene fikk Irene Cave en lærer på skolen som ledet henne til Jesus. Samtidig fikk hun en helt ny lidenskap i livet. 

Tekst: Silje Jortveit – foto: Eivind Horne 

– Hvis kirken ikke er misjonal, er den ingen kirke, smiler Irene Cave (68)  

Sammen med ektemannen Martin Cave har hun ledet IMI kirken i Stavanger til å bli en stor menighet som når svært mange mennesker gjennom et omfattende menighets–, skole– og misjonsarbeid.  

Lengselen etter å gi Guds kjærlighet videre til andre har hun hatt helt siden hun ble kristen som tenåring.  

– Jeg vokste ikke opp i en kristen familie, men da jeg var liten ble jeg sendt på søndagsskolen, forteller hun. Der ble tanken om at Gud finnes plantet i meg – men jeg hadde ikke noen levende relasjon til ham.  

Den ekstra mila 

Mot slutten av tenårene ble Cave invitert med på Skolelaget på skolen hun gikk på. Her la hun merke til at de andre ungdommene virket så trygge i troen.   

– I et år hørte jeg Ordet forkynt før jeg gikk til en av lærerne som var leder på skolelaget og spurte: Hvordan kan jeg få tak i det samme som dere har?  

Læreren tok spørsmålet hennes på alvor. Han begynte å lese Bibelen sammen med henne hver eneste uke. Etter hvert fikk hun hjelp til å ta imot evangeliet – og til å bli trygg i troen og glad i Jesus.  

Invitasjonen 

I dag er Cave veldig takknemlig for at denne læreren tok seg tid til å investere i henne:  

– Hvis ingen hadde invitert meg på den tiden så hadde jeg ikke hatt det radikale kristne livet som jeg har i dag, sier hun, og fortsetter:  

– Helt siden den gangen har hjertet mitt brent for å gi Guds godhet videre til andre. 

Tårevått på bussen 

Cave forteller at hun er levende opptatt av å leve «naturlig overnaturlig» i hverdagen. Hun ber ofte Gud om å vise henne hvem i omgangskretsen Han har forberedt.  

– En gang møtte jeg en bekjent på bussen. Jeg bad til Gud og spurte: «Hva vil du at denne damen skal få fra deg?» Jeg fikk straks tanken «Si til henne at jeg er hennes Far».  

Cave delte ordet hun hadde fått med kvinnen der og da. Kvinnen responderte spontant med å begynne å gråte.  

Det viste seg at hun samme dag hadde fått beskjed om at hennes egen far var død.  

– Men, jeg tror jo ikke på Gud, stotret kvinnen.  

– Nei, men han tror på deg, responderte Cave med et smil. 

Svingte malerkosten   

Cave understreker igjen at hun har levd livet sitt «helt naturlig». Men Gud har ofte gjort overnaturlige ting gjennom «helt alminnelig godhet», eller gjennom profetiske ord hun har blitt minnet om å gi til andre.   

For ikke så lenge siden kom hun i kontakt med en kvinne som var i en vanskelig livssituasjon.  

– Da følte jeg at Gud minnet meg på at vi skulle male huset hennes, forteller Cave, som fikk med seg en gjeng på å svinge malekosten.

Å møte Guds godhet gjennom praktisk hjelp til huset ble et vendepunkt for kvinnen:  

– For ikke så lenge siden sendte hun meg en sms og fortalte at hun ønsket å finne Gud, forteller Cave.

Som fisken i vannet 

– Ingenting gjør meg mer tilfreds enn å kunne være der for mennesker som Gud har skapt, som han elsker, og som han lengter etter at skal finne vegen hjem, smiler Cave.   

– Min jobb er å så og vanne, og så er det Guds jobb å frelse!