De viktigste funnene

Over halvparten av de som svarte på undersøkelsen vår, begynte på misjonens skole da de var syv år.

83,4 prosent av barna begynte på skolen før de var 11 år gamle. Fire av fem bodde på internat; halvparten i to år eller mer. O

ver halvparten av barna som bodde på internat møtte sine foreldre bare seks ganger i året eller sjeldnere i første del av skoletiden. En av tre møtte foreldrene bare en til to ganger i året.  

  • Cirka 60 % gav uttrykk for at de trivdes på skolen og hadde et godt forhold til personalet 
  • Så mange som minst 25 %, altså hver fjerde elev, opplevde det vi i dag vil kalle omsorgssvikt, som både omfatter mangel på omsorg og krenkende/ydmykende opplevelser.  
  • De som bodde hjemme hos foreldrene trivdes betydelig bedre enn de som bodde på internat: 74 % av de som bodde hjemme svarte at de opplevde støtte og oppmuntring, mens bare 33 % av internatelevene svarte det samme. 
  • En så stor gruppe som 42,6 % av de som bodde på internat forteller at de sjelden eller aldri hadde en voksenperson å snakke fortrolig med. 
  • 35 % rapporterer om psykiske problemer i ettertid som de mener har sammenheng med oppveksten utenlands.   
  • 18 personer (9.1%) rapporterte at de hadde blitt utsatt for seksuelle krenkelser. 
  • Nærmere 40 % av de som svarte på undersøkelsen har opplevd det ganske problematisk eller svært problematisk å komme tilbake til Norge.   

Statistikkens svakheter 

Det er viktig å understreke at statistikk aldri gir et helt riktig bilde av virkeligheten. Den må alltid tolkes, og det ligger forutsetninger bak tallene som ikke nødvendigvis kommer godt nok fram. I dette tilfellet at de som svarte på undersøkelsen hadde vært misjonærbarn i ulike land og ulike tidsepoker. Hvis undersøkelsen hadde vært sortert på ulike land og ti-år, ville nok tallene for trivsel og omsorgssvikt sett ganske ulike ut f.eks. fra India på 60-tallet til Nepal på 90-tallet.    

***Les utdypende kommentarer fra de som svarte og Normisjon her****

Trivsel 

En så stor gruppe som 60 % (55 % av de som bodde på internat) gav uttrykk for trivsel og et godt forhold til personalet. De gode erfaringene skal ikke usynliggjøres eller forsvinne i det smertefulle, men er en viktig del av en stor gruppe internatskolebarns erfaringer. Både de gode og de vonde fortellingene må få stå ved siden av hverandre som sanne virkelighetsbeskrivelser. De gode fortellingene bagatelliserer ikke de vonde erfaringene, og de vonde beskrivelsene setter ikke en strek over de gode opplevelsene. Mange har en blanding av begge deler.   

Her er noen av de positive kommentarene som kom fram i undersøkelsen:  

”Jeg synes oppholdet var berikende, jeg ville aldri vært denne tiden foruten. Jeg har mange gode minner, og er takknemlig for den oppveksten jeg har hatt og den erfaringen dette har gitt meg for livet. Min misjonærbarnbakgrunn er en viktig del av min identitet og det har påvirket meg til engasjement for fattige og undertrykte. Den har vært en utrolig ressurs i jobbsammenheng. Jeg har fått gode venner som jeg fortsatt har kontakt med. Vi utviklet sterke bånd til hverandre. Møtet med andre kulturer er noe jeg er glad for. Vi lagde vår egen lørdagsunderholdning med skuespill, musikkopplesning, konkurranser og leker.» 

Krenkende opplevelser 

Så mange som ca. en fjerdedel av det totale antallet deltakere har krysset av for at de av og til eller ofte opplevde å bli latterliggjort, mobbet, truet eller ydmyket av ansatte (jf. den faglige rapporten 4.2.3.). I kommentarene brukes ord som ”ble nedverdigende behandlet”, ”sjikanert i påhør av andre”, ”hengt ut”, ”latterliggjort”, ”mobbet”, ”behandlet på en skammelig måte”. Den faglige rapporten har flere smertefulle illustrasjoner på dette, for eksempel nedverdigende behandling av barn med lese- og skrivevansker og barn som var sengevætere, ydmykende rutiner der jenter nesten måtte tigge om å få nok bind i forbindelse med menstruasjon, ”liggestraff”, dvs. at de måtte ligge i senga etter skoletid uten å få lov til å lese eller ha kontakt med andre. Slike krenkende opplevelser setter vonde spor. 

Ensomhet 

En så stor gruppe som 42,6% av de som bodde på internat forteller at de sjelden eller aldri hadde en voksenperson å snakke fortrolig med, og omtrent like stort antall forteller at de sjelden eller aldri ble trøstet når de gråt. Deltakerne bruker i sine kommentarer talende uttrykk som ”de voksnes fraværenhet”, ”ensomhet”, at det handlet om ”å bli overlatt til seg selv” og ”å måtte klare seg selv”.   

Til spørsmålet om de ble trøstet når de gråt, lød noen av kommentarene slik: ”sluttet å gråte; det hadde ikke noen hensikt”; ”jeg trodde ingen av de andre gråt, så jeg lot ingen se at jeg gråt”; ”gråt bare under dyna”; ”fikk inntrykk av at følelsene en hadde, var feil, så sluttet å vise følelser”. 

I dag vet vi mye om viktigheten av at barn får følelsesmessig bekreftelse og sosial støtte fra trygge voksenpersoner og får mulighet til trøst når de opplever vonde ting. Mangelen på slik støttende voksenkontakt kan befeste en grunnleggende opplevelse av å være overlatt til seg selv, av at ingen kan hjelpe, av å ikke være ønsket og elsket, av utrygghet og engstelse. Alle vonde og krenkende opplevelser forsterkes hvis en ikke hadde noen å betro seg til og få trøst og beskyttelse hos. Dette er alvorlig, også fordi det gir mulighet for å begå overgrep som mest sannsynlig ikke blir avdekket. Barn som ikke har noen fortrolige, har ingen å snakke med.   

Seksuelle krenkelser 

18 personer (9,1 %) rapporterer at de har vært utsatt for seksuelle krenkelser mens de gikk på misjonens skole. Da er ikke bare hendelser på skolens område eller under aktiviteter i regi av skolen med, men alle krenkelser som er rapportert mens de var i misjonslandet i skolealder, også slike som har skjedd i ferier eller fritid. Det er rapportert seksuelle krenkelser i India, Nepal og Ecuador. Oppgitte krenkere omfatter både misjonærer, nasjonale og medelever.  

Atskillelsen fra foreldre 

Mange misjonærbarn har vokst opp med psykisk stress. Atskillelsen fra foreldrene var en stor tilleggsbelastning, som fratok dem den mulighet for trøst og beskyttelse som dette vanligvis gir. Denne atskillelsen har i seg selv vært nok til å skape dype sår og savn, også hos mange som ellers opplevde at de hadde det bra på skolen. Kommentarene beskriver savn, ensomhet og ”kronisk hjemlengsel” som fortsatt ”sitter limt i kroppen”.  

Flere har formidlet at det var problematisk å opprettholde en følelsesmessig nærhet til foreldrene når de møtte dem så sjelden. Brevsensuren forsterket også denne følelsen av å være forlatt. Dette var en praksis som foreldrene ikke ble gjort kjent med, og dermed heller ikke hadde mulighet til å påvirke. Noen forteller at forholdet til foreldre ikke ble et barn-voksen-forhold men alltid voksen-til-voksenkontakt på grunn av internatskoletiden. Den korte tiden de var sammen, prøvde de å være positive og det ble vanskelig å få et åpent forhold. Det kunne bli et press på barna for å være sterke og flinke og ikke vise hvor vondt det var å skulle skilles fra foreldrene  

Tilbakekomst til Norge 

Nærmere 40 % av de som svarte på undersøkelsen har opplevd det ganske problematisk eller svært problematisk å komme tilbake til Norge. Et gjennomgangstema i kommentarene til dette spørsmålet, er at det var problematisk fordi de ikke kjente til kodene i det norske samfunnet eller den norske ungdomskulturen. Flere nevner at det var få som var interessert i å høre om deres opplevelser og erfaringer fra et annet land. Noen av informantene nevner at deres familie hadde veldig dårlig råd da de kom til Norge, og at dette forsterket tilpasningsvanskene. Flere kommenterer at de ikke følte at de kjente foreldrene sine på grunn av tiden på internatet. Derfor var det vanskelig å spørre dem om hjelp i denne vanskelige overgangstiden.   

Hvem stod bak undersøkelsen og oppfølgingen av den?  

Normisjon fikk økonomisk støtte fra Helse- og rehabilitering gjennom Redd Barna, og innledet et samarbeid med fem viktige organisasjoner: 

  • Institutt for sjelesorg v/Gunnar Fagerli 
  • Diakonova v/Tormod Kleiven 
  • Alternativ til vold. Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) v/psykolog Judith van der Weele 
  • NORUT – Norsk organisasjon for nordmenn med utenlandsoppvekst. 

I tillegg fikk vi verdifull bistand fra Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep. Prosjektleder var psykolog Unndis Bergås, og ansvarlig for prosjektet i Normisjon var Else Kari Bjerva.