En leksjon i utholdenhet og mot

I kjølvannet av den ødeleggende eksplosjonen i begynnelsen av august, var det mange av Beiruts innbyggere som følte på håpløshet. Juliana Sfeir, som er leder for SAT-7s TV-skole, var en av dem, inntil hun ble vitne til de unge i Beirut sin reaksjon på tragedien.

Ungdommenes utholdenhet og samhold fylte Juliana Sfeir med nytt håp.

– Fremtiden ligger i hendene på disse unge, livsglade og modige ungdommene. Å se at deres reaksjon på det som hendte var å hjelpe hverandre, fulle av håp, minner meg om at landet vårt har en framtid, takket være dem, sier Juliana Sfeir.

Hun har gjort det til sitt kall å gi barn og unge i Midtøsten og Nord-Afrika håp, og gi dem utholdenhet og utrustning til å skape en bedre framtid.

Men i etterdønningene av eksplosjonen kjente Juliana selv på en håpløshet og et ønske om å gi opp. Hun vurderte seriøst å forlate Libanon, men fikk selv en leksjon i utholdenhet og pågangsmot fra den unge generasjonen som hun selv har tjent i alle disse årene.

Ødeleggelser uten sidestykke
SAT-7 sitt kontor ligger i åsene i Beirut, langt unna havnen der eksplosjonen fant sted. Det var her Juliana befant seg 4. august. Hele huset ristet av den første eksplosjonen, mens den andre kastet henne ut av stolen og ned på gulvet.

Andre steder i byen ble vinduer knust, vegger og tak falt ned, møbler gjort til pinneved og biler ble kastet rundt i gatene.

– Jeg er selv et krigsbarn, sier hun. Jeg levde med krig i Libanon fra 1975 og helt til 1992, og jeg vet hvordan man kan høre forskjell på eksplosjoner, splinter eller bomber. Det som skjedde på den havnen var noe som jeg har opplevd før.

Siden alle prøvde å få tak i familiene sine i minuttene etter eksplosjonen, var både telefon- og internettlinjene nede. Juliana prøvde desperat i 20 minutter å få tak i foreldrene sine, som både bor og jobber i nærheten av havneområdet. Når hun endelig fikk tak i dem, kunne hun takke Gud for at de var uskadd. Men både hus og butikk var fullstendig ødelagte, og nesten alle naboene hadde blitt skadet. Etter hvert som Juliana fikk flere og flere meldinger om skader og dødsfall fra venner, følte hun at bunnen var nådd.

– Jeg tenkte: Jeg tror ikke på håp lenger. Jeg tror ikke på livet lenger. Hva gjør vi her? Hvorfor skal vi fortsatt ha troen på dette landet? Hvorfor holder vi ut?

Gatene var dekket av knust glass og steinsprut, og over alt så bygningene ut som om de hadde blitt overkjørt av bulldosere, og bilene lå strødd.

– Jeg har bodd i dette landet i 50 år og har opplevd den ene krisen etter den andre. Likevel har vi alltid sagt til hverandre : – Morgendagen blir bedre. På det meste har vi bare hatt to til fem år med fred, og så er det nye kriser, forteller Juliana. Nå hadde jeg fått nok. Jeg hadde bestemt meg for at jeg nå skulle ta med meg familien min og forlate landet.

Men så skjedde det noe.

Endringen
På torsdagen, to dager etter eksplosjonen, dro Juliana til havneområdet for å lage en film for SAT-7. Mens hun snakket inn i kamera for å beskrive ødeleggelsene og håpløsheten som omgav henne, strevde hun med å holde tårene tilbake.

Ganske snart oppdager Juliana og hennes kollega at hundrevis av ungdommer jobbet i gatene med kost og spade. Disse unge, fra forskjellige religiøse bakgrunner, jobbet side om side for å rydde i Beiruts gater etter eksplosjonen.

– Jeg hadde aldri sett noe lignende før. Etter at vi var ferdige med å filme rundt havnen, gikk vi til Gemmayzeh, hvor mine foreldres butikk ligger. Vi ville se hva som skjedde der. Her var det også ungdommer som ryddet, vasket, delte ut mat og hjalp eldre. Mange av dem kjente oss igjen fra SAT-7. De tilbød oss vann og mat, og mange sa ting som; – Må Gud beskytte dere, måtte dere være trygge. Takk for det arbeidet dere gjør. Vi elsker SAT-7!

Først tenkte jeg: – Hvorfor gjør de dette? Det er jo nytteløst! Men sakte kjente jeg at bitterhet og følelsen av håpløshet smeltet bort, forteller Juliana.

Det haster med å utruste ungdommene
I bilen på vei tilbake til SAT-7 sitt kontor ble Juliana fylt med en visshet om at det ungdommen i Libanon trenger, er å bli utrustet og styrket for fremtiden. Det haster!

– Jeg tenkte med meg selv at om ungdommen i Libanon er villig til å være med og hjelpe på denne måten, hvorfor skal jeg da være deprimert og motløs? Hvis de er villige til å arbeide for å bygge opp igjen landet, hvem er jeg som kan si at det ikke er verdt det? Vi må stå ved deres side! Vi må respondere på neste generasjons behov. Vi trenger å lage flere ungdomsprogram, vi må gi dem mat for morgendagen!

SAT-7 er viktig for de troende i regionen. Normisjon støtter sendingene på SAT-7 som er rettet inn mot folket i Iran som snakker farsi.