Et møte som forandret

Et møte med en norsk, handikappet jente åpnet Tulsas øyne, og det forandret livet til hundrevis av nepalske barn. 25 år senere jobber Tulsa og ABBS fortsatt hardt for å skape en bedre hverdag for barn som blir utstøtt av samfunnet.

22. juli 2019
Tekst Bjørn Aron Rydland
Foto David Einan/Amalie Holm/Bjørn Aron Rydland

Tulsa Sharma er sprudlende engasjert. Når jeg prøver å finne ut mer om hvem hun er, kommer hun alltid tilbake til arbeidet sitt. Hun kommer så langt som å fortelle at hun vokste opp i en landsby i Katmandu-området, men hun vil heller snakke om ABBS.

Det var Tulsa som startet opp dagsenteret for barn med psykiske og fysiske funksjonsnedsettelser eller utfordringer for 25 år siden. Da hadde hun møtt og jobbet hos norske misjonærer fra Tibetmisjonen, i dag HimalPartner, som hadde en funksjonshemmet datter. 

– Samtidig møtte jeg også nepalske familier som hadde barn med lignende funksjonshemninger. Da fikk jeg se forskjellen mellom hvordan det norske paret behandlet sin datter, og hvordan nepalske familier behandlet sine funksjonshemmede barn, og det fikk meg til å tenke. Jeg ville gjøre noe.

Tulsa blir engasjert når hun forteller, og det er tydelig at møtet med den norske misjonærfamilien var viktig for henne. 

– Hvis man fikk et funksjonshemmet barn i Nepal trodde man enten at barnet hadde gjort noe galt i sitt forrige liv, eller et moren hadde gjort noe galt. Derfor ble alt ansvaret for barnet lagt på mor, og ingen andre ville hjelpe henne med å ta vare på det. 

Tulsa beskriver et samfunn der funksjonshemmede barn ikke ble sett på som fullverdige mennesker, og ofte ble behandlet som dyr, lukket inn i mørke rom eller bundet fast. Hun forteller at hun etterhvert reflekterte rundt disse barnas evne til å lære. Tross alt kan man lære opp dyr – hvor mye mer måtte man ikke kunne lære menneskebarn, med nok omsorg og tid? 

– Da jeg forsto hvor mye de funksjonshemmede barna faktisk kunne lære, og hvor viktig det var for mødrene å få hjelp til å ta vare på barna, snakket jeg med misjonærparet om at jeg ville starte et senter for barn med fysiske og psykiske funksjonshemminger. De ble veldig glade, og hjalp meg med å komme i gang. De støtter ABBS både følelsesmessig og økonomisk. 

Da Tulsa startet arbeidet var det med tre barn. Nå teller ABBS-flokken over 100 barn fordelt på to sentere, et i Kathmandu og et i Bharatpur. Til sammen har over 800 barn vært innom og gått på dagsentrene. Samtidig som ABBS vokser, er synet på funksjonshemmede fortsatt uforandret hos mange.

– Foreldrene til barna er ofte en utfordring. Noen foreldre lar ikke barna utvikle seg og lære selv, de gjør alt for dem og forventer ingenting av dem. Andre foreldre har alt for høye forventninger til barna. De sammenligner sitt funksjonshemmede barn med andre barn, og forventer at de skal klare å ta en akademisk utdannelse. For mange av barna vil det være svært vanskelig. 

ABBS har også økonomiske utfordringer. Regjeringen i Nepal gir ikke støtte til organisasjoner som jobber med funksjonshemmede. Noen av barna mottar individuell støtte som går til foreldrene, men ettersom ABBS ikke mottar noe direkte støtte er de avhengig av økonomiske gaver og bidrag. De sliter også med å få nok arbeidskraft. 

– Fordi funksjonshemmede blir sett på som mindreverdige blir arbeidet med barna sett ned på, og vi sliter derfor med å rekruttere nye ansatte, forteller Tulsa. 

Likevel er det ikke noe alternativ å gi opp og finne seg noe annet arbeid.

– Noen av barna kunne ikke engang sitte ordentlig da de kom hit, de hadde ikke styrke eller balanse til det. Nå kan de gå. Barn som ikke kunne kommunisere kan nå snakke og skrive litt. 

Tulsa forteller at mange av barna har lært å ta vare på seg selv gjennom opplæringen på ABBS. Mange klarer å spise selv, gå på do selv og kle av og på seg. 

– Ingen trodde på at barna kunne lære så mye, men nå er barna mye mer selvstendige, også når de drar hjem fra daghjemmet på ettermiddagen. Det å se forandringene til barna gir meg stor glede.


Du kan støtte arbeidet ved ABBS her.

Saken sto opprinnelig på trykk i Ferskvare 2/2019. Ønsker du å få Ferskvare gratis tilsendt i Posten? Du kan opprette et abonnement her.

Teksten er skrevet av studenter på linjen Global Disippel – Story&Media ved Gå Ut Senteret.

Relatert innhold

Okhaldhunga Times, desember 2019

Vi er simpelthen ikke i Okhaldhunga lenger. Det er en tanke det tar tid for oss å venne seg til. For å ha litt tid til akkurat det, har vi lagt inn et lite avbrekk mellom Okhaldhunga og Norge: De siste par ukene har vi vært på en liten trekking i fjellet for å få blåst det litt rent og tomt i hoder og hjerter, og så har vi besøkt noen venner og samarbeidspartnere rundt omkring. Men før det: Bli med «inn» i dette siste nummeret av Okhaldhunga Times. Gled og sørg med oss gjennom gode avskjeder, treff den lille jenta som doblet sin vekt på en fem ukers fetekur på setra i Okhaldhunga, og ta del i en visjon som ble virkelighet den siste uka før vi dro!

Read article "Okhaldhunga Times, desember 2019"

Helt nytt perspektiv

Sarang synes kristen tro virket uinteressant, men da han flyttet til Dhaka ble han med i Dhaka Youth Fellowship. Her fikk han et nytt perspektiv.

Read article "Helt nytt perspektiv"

Fra ingenting til alt

Read article "Fra ingenting til alt"