Fant meningsfulle oppgaver på bygda

Etter fem år i Oslo begynte Ørjan Brunstad (36) å drømme om nye eventyr, og om å bli brukt mer av Gud.
– Jeg var åpen for alt fra Afrika til Lofoten, smiler han.
Tekst: Tonje Haugeto Stang – Foto: Privat – Publisert: 13.07.2025
Kona Emilie (35) hadde det ikke på samme måten. Etter en oppvekst i utlandet og noen år på flyttefot i Norge, ønsket hun å lande.
Så Ørjan ba. Skulle de flytte, måtte de ville det samme. Han falt til ro med at framtida lå i Guds hender. Og kjøpte hus – et prosjekt som skulle være ferdig to år senere.
Bønnesvar
Litt ut av lufta foreslo et vennepar for Ørjan at de kanskje skulle flytte til Sandane. Han nevnte ideen for Emilie, og et par dager senere ringte hun ham på jobben:
– Jeg klarer ikke tenke på noe annet enn Sandane. Dette må vi snakke om.
Kort tid etter gikk flyttelasset over fjellet. På fem uker hadde alt lagt seg til rette: Jobber og barnehageplass, utleie av leiligheten i Oslo og en bolig de selv kunne leie. Emilie og Ørjan ville gi forsøket ett år, men allerede etter tre måneder konkluderte de: Vi blir!
De kjente bygda litt fra før. Det var her de traff hverandre – som elever på Nordfjord Folkehøgskule elleve år før.
Dit kom Emilie med en barnetro i bagasjen, og skoleåret ga henne norske venner og en følelse av å ha kommet hjem. Ørjan var mest opptatt av den storslåtte naturen og friluftslivet skolen bød på, men for første gang i livet fikk han «kristne venner han kunne relatere til», forklarer han.
Emilie og han ble kjærester først et halvt år etter at skoleåret var slutt. Da var hun i Kristiansand, og han i Trondheim. Hun flyttet, og de var samboere da Ørjan fikk tilbud om å bli utvekslingsstudent i Sør-Afrika.
Avgjørende utfordringer
– I løpet av det året utfordret de afrikanske medstudentene mine meg på to ting: Hvorfor jeg ikke tok stilling til tro, og hvorfor jeg ikke var gift, forteller Ørjan.
Da Emilie kom på besøk, fridde han. Og gjennom det menighetsfellesskapet han oppsøkte, fikk Ørjan det han nå beskriver som «en nær relasjon til Gud».
– Jeg hadde umettelig behov for å høre Guds ord …
– Mens jeg følte meg litt forlatt på togstasjonen, fullfører Emilie.
Sommeren 2013 var de ferdig med studiene, feiret bryllup og flyttet til Oslo. Begge var innstilt på å utforske troen mer, og startet med å ta et Alpha-kurs I Filadelfia.
– Det var kjempebra, nikker de begge. Men det fellesskapet de trengte, fant de i Storsalen. Forkynnelsen der var Jesus-sentrert, de ble fort bekvemme med liturgien, og de fikk to sønner som ble døpt i menigheten.
Mye stemte, men så var det den følelsen av at de hadde mer å gi …
Møtepunkt B.

Ryktene hadde gått foran dem, og da flyttebilen nådde Sandane, sto mange klare med bærehansker og nystekte boller for å ta imot dem. Noen hadde hintet til lederen for Normisjons-fellesskapet Møtepunkt B, Vegard Tennebø, om at gode folk på leit etter fellesskap var på vei til bygda. Vennligheten var stor også utenfor bedehuset, og familien kjente seg inkludert av folk fra alle leirer.
Emilie understreker at det er kortere vei mellom folk, og lettere å bli kjent i ei bygd på vel 3000 mennesker enn det var i hovedstaden.
Sju år senere er de en familie på fem, og selv om småbarnsforeldrene erkjenner at de har full timeplan, er de enige om at tempoet er roligere. Emilie gir et eksempel:
– Mens en middagsavtale måtte legges tre-fire uker fram i tid i Oslo, kan vi ta det mye mer spontant her.

Følelsen av at det er bruk for dem, er også sterkere. De er takknemlige for å ha blitt vist tillit i fellesskapet fra første stund. Emilie, som alltid har sunget, får bruke de gavene Gud har gitt henne, og Ørjan er med i ledergruppa for Møtepunkt B.
Livet på bygda er godt. Fellesskapet de er med i, beskriver de som «spennende», og naturen rundt dem gir stadig nye opplevelser. Ørjans drøm er oppfylt. Familien Brunstad har landet.