Full festival med kropp og soul

Morgenscene ved Oslo Spektrum: En lang rekke barn går syngende på fortauet mot inngangen til hovedstadens storstue. Det er Soul Children-festival i byen, og det merkes.

30. oktober 2018
Tekst og foto Stein Gudvangen/KPK

For tredje gang fyller den kristne korbevegelsen konsertarenaen. 2.200 danse- og sangglade barn og unge er både publikum og fyller scenen. Apparatet rundt er stort og aktivt. 

Backstage har miljøteamet morgensamling. Etter en kort arbeidsbeskrivelse, får Gud takk og ære, og det bes en bønn om velsignelse over dagens dont. 

– Enorm vekst

Sjefen, Soul Children-grunnlegger Ragnhild Hiis Ånestad, har ikke sovet den siste natta. Det er for mye å holde styr på i hodet.

– Vi har enorm vekst, ikke bare i Norge, men også internasjonalt, og det er spennende, forteller hun over take away-kaffen. 

«Dronninga sjøl» vendte nylig hjem fra et opphold i Stockholm. I Sverige er det opprettet 45 Soul Children-kor på tre år. Det er bare én indikator på hvor stort arbeidet er blitt.

– Vi har ukentlige forespørsler fra hele verden, helt bokstavelig, sier hun og lister i farten opp Japan, Kenya, Nigeria, Chile, Indonesia og Sør-Afrika. 

– Jeg tror vi er alle steder unntatt i New Zealand og på månen. 

– Vår musikk
Opplevelsen er kanskje himmelsk, men musikken er jordisk. Dr. PhD. Diane White-Clayton, en av festivalens amerikanske gjester, hadde 16 minutter på seg til å fortelle gospelmusikkens historie lørdag kveld. Bakteppet er 250 års slavehistorie og 400 år med undertrykkelse av svarte amerikanere. For Dr. Dee, som hun kalles, er dette også en personlig fortelling. 54-åringens bestefar var slave fram til slaveriet ble forbudt i 1865. 

– Gospelmusikken har betydd alt for utviklingen av samtidsmusikken. Pop og rock har sin rot i den svarte musikken. Den ville ikke eksistert uten, sier hun til Kristelig Pressekontor og forklarer at melodier, rytmer og måten å synge på er sterkt influert av den svarte musikken som vokste fram i en virkelighet fylt av smerte og fornedrelse. «Amazing grace» og «Oh Happy Day» ble sunget som eksempler. 

White-Clayton besøkte Norge for første gang for ti år siden og ble overrasket over Soul Children.

– «De synger vår musikk», sa jeg den gangen. «Og de gjør det så bra», la hun til. – Det var så kraftfullt for meg å høre dette, for de gjør det jo på grunn av gospelmusikken.

White-Clayton trekker fram hvordan Guds frelsende kraft kan få fram noe vakkert gjennom det som bare ser ut som elendighet.

– Vi må aldri glemme at denne musikken kommer fra mennesker som utholdt umenneskelige lidelser og ble behandlet dårligere enn dyr, ikke bare i noen få år, men i generasjoner. Jeg sier ikke dette for å legge skam og skyld på hvite, men for å ære arven etter dem som skapte denne musikken. Den kom ikke ut av det blå, men vokste fram gjennom slaveriet, og den er blitt en del av den kristne historien.

Soul-familien
Blant dem som har brukt flere år på Soul Children er familien Løken. Det startet med Juliane (22) som dro på audition for ti år siden. Mamma Ruth (57) og pappa Jan Willy (54) fulgte opp og ble en del av apparatet rundt. Juliane har to storebrødre som synes det er dumt at de var for store til å synge i koret for ti år siden, men som nå er kormedhjelpere. Dette er en familiegreie.

– Det er ekte kjærlighet og tro som stråler ut i dette miljøet. Ingenting er tilgjort, sier Juliane som er blitt korleder med årene. – Troen er det som holder oss sammen. Uten den hadde vi ikke hatt noe å samles om. Hvem som helst kan synge, men det er noe helt spesielt når man samles rundt en felles tro. 

– Det er også et godt voksenmiljø her, og det er veldig hyggelig å treffe familier som vil noe og har et engasjement, sier Jan Willy. Han er bedriftsleder og setter pris på det han kaller «oppdriften i miljøet». 

– Mulighetstenkningen Ragnhild (Hiis Ånestad, red.anm.) sprer rundt seg, inspirer. Jeg tar den med meg inn i egen bedrift, sier han. 

Ruth er sykepleier og med i helseteamet som trengs rundt så store arrangementer.   

– Barna kan bli slitne, særlig mot slutten av en helg. Vi prøver å ivareta dem. Det handler om å ha hodet og hjerte på rett sted, sier hun. – Og hvis det er plass til å si det, så gir Ragnhilds Jesus-fokus stor trygghet. Det er viktig. 

Verdensvidt
– Denne musikken brukes nå over hele verden, men den stilen vi har her i Skandinavia er helt forskjellig fra den de har i Los Angeles eller Nairobi. Soul Children-sangene er de samme, men uttrykket er helt ulikt, sier Ånestad til KPK. 

Selv i sambaens Sør-Amerika er Soul Children blitt et fenomen. 

– De bruker vårt materiell, men får inn sine egne rytmer. De synger delvis de samme sangene som oss, men det skrives også egne sanger i de ulike landene. Og når de synger våre sanger, lyder det helt annerledes enn når vi synger dem. Likevel har vi alle noe felles, sier hun. 

Hun mener stilforskjellene er berikende. Samtidig binder det bevegelsen sammen at de samme sangene synges på mange steder, uansett hvor ulike uttrykkene er. 

– Da får alle en opplevelse av at vi er med på noe stort, sier hun. 

– Hva skal til for at du skal tenke om et par døgn at dette har vært «the best festival ever»?

– Det beste er hvis det kommer en 13-14-årig gutt som forteller at han har fått møte Jesus og at han har fått venner for livet, det at mennesker blir preget og forandret. 

– Og dette har du opplevd? – Det har jeg opplevd, og tanken på at det skal skje, er det som driver meg.

Relatert innhold

Jentebarnet som ikke ble friskt

På Basha ansettes kvinner som har levd store deler av livet sitt på gaten, i fangenskap eller ekstrem fattigdom. Mange av dem kommer fra dysfunksjonelle hjem, og noen har aldri hatt et hjem.

Read article "Jentebarnet som ikke ble friskt"

Skriver ny historie

Midt i Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja, ligger Historymakers-internatet. Det ble startet i 2009 og drives av ekteparet Lysom og Sithoun. Etter erfaringer som unge studenter i byen fant de ut at de ønsket å hjelpe andre.

Read article "Skriver ny historie"

Et bedre liv

Da sønnen ble syk forsvant både mannen og støtten fra familien. På Okhaldhunga sykehus ble Romi og sønnen tatt imot med åpne armer.

Read article "Et bedre liv"