Håpets hus

– Moren min hatet meg, sier Shilpi. Før hun ble giftet bort som 15-åring solgte foreldrene henne gjentatte ganger til overgripere. Nå er hun 18 år, mor og allerede enke. Hos Basha har hun opplevd at  hjelpeløshet snus til håp. 

8. november 2018
Tekst Sigrid Rege Gårdsvoll
Foto Gerd Eli Haaland/Adobestock

I Bangladesh er det ikke uvanlig å se mennesker som mangler det meste sovende på jernbaneperrongen.

I Dhaka, Bangladesh er det gjerne til jernbanestasjonen du går når du ikke har noe. Her kan du sove med teppet ditt og det du eier. En kveld i juli 2010 gjorde to tenåringsjenter seg klar for natta på plattformen. 

– Om ikke lenge vil de være prostituerte, sa guiden Razia til Robin Seyfert, Bashas grunnlegger. 

Da Robin kom tilbake dagen etter, så hun familier som laget mat langs sporene, mens barna lekte med avfall. Opplevelsen av hjelpeløshet var total, forteller hun. 

– Plutselig kom tre kvinner gående som var del av et støtteprogram for kvinner som vil forlate prostitusjon. ‘Søster, søster,’ ropte de til meg. ‘Vi er på vei hjem for å øve oss på å lese!’ Da jeg så deres glede og håp, midt i håpløsheten, visste jeg at jeg ikke kunne dra derfra. 

Nye muligheter
Kvinnene Robin Seyfert møtte deltok i opplæring hos Children’s Uplift Programme (CUP), som driver et drop-in senter og tilbyr medisinsk hjelp, rådgivning og opplæring i grunnleggende livsferdigheter. 

Mange kvinner som hadde vært gjennom disse opplæringsprogrammene hadde likevel problemer med å skaffe seg og familien et levebrød, både på grunn av stigma knyttet til deres fortid som prostituerte og traumene de hadde opplevd. 

Da Basha åpnet dørene i mai 2011 ga det arbeidsplass til fjorten kvinner. Etter å ha fullført programmet hos CUP, kunne kvinnene nå få tilbud om betalt arbeid hos Basha, der de lager smykker, tepper, sjal og andre produkter. 

På bengali betyr basha «hus», og asha betyr «håp». Visjonen for Basha er nettopp at det skal være et håpets hus. Syv år senere har flere partnerorganisasjoner kommet til, det er opprettet flere sentre og tilbudet er utvidet. Stadig flere kvinner får mulighet til å komme seg ut av fattigdom. I dag jobber Basha i fem lokalsamfunn, der de tilbyr opplæring, opplegg for barn, arbeid og annen støtte. 

– Ingen dager er like, sier Normisjons utsending Gerd Eli Haaland, som arbeider som lege både hos CUP og Basha. 

– Jeg behandler forkjølelser, trafikkskader, barnemishandling og psykoser. Jeg har bruk for hele meg. I møte med kvinner og barn som har levd liv som for oss er utenkelige, er jeg helt avhengig av at Gud viser seg, sier hun. 

Hun forteller at det gjør sterkt inntrykk å møte kvinnene som berøres av Bashas arbeid, og å selv se hvordan de behandles ute i verden. 

En dag gammel og alene
– For en tid tilbake besøkte jeg et par av «våre» kvinner på sykehuset, forteller Gerd Eli. 

Moushomi* hadde født ved keisersnitt omtrent et døgn tidligere, og begynte å komme seg. Barnet var hennes fjerde. Hun har et barn hjemme, ett døde i fødsel, ett er adoptert bort, og den nyankomne er overført til et sykehus i en annen del av byen.

– Vi oppdaget under graviditeten at Moushomi hadde syfilis, forteller Gerd Eli.

Sykdommen ble behandlet, men risikoen er stor for at babyen er smittet. Siden hun hadde syfilis ville ikke sykehuset ta imot henne. Gerd Eli og hennes kollegaer måtte krangle seg til en innleggelse og et keisersnitt. Legene og sykepleierne vil ikke ta i verken henne eller barnet av frykt for å bli smittet. 

Gerd Eli besøkte babyen tidligere på dagen. Han ligger alene på et stort sykehus og får antibiotika i tilfelle han er smittet. Legene hadde beordret brystmelk til ham, men det var det ingen som ville gi. 

Én dag gammel og helt alene på sykehuset

– Siden jeg selv ammer, ga jeg melk til ham i en kopp for den dagen. Selv sykepleierne på avdelingen protesterte og sa at jeg ikke måtte gi maten til mitt eget barn til andre. Jeg forklarte at jo mer melk jeg gir, desto mer får jeg. Forhåpentligvis lærte de noe av det, forteller Gerd Eli. 

Basha betaler en annen av kvinnene for å passe babyen. 

– Om bare faren ville kommet for å se sønnen sin, sier Gerd Eli. 
– Han trenger noen ved sin side, bare én dag gammel.

Sykehus uten drikkevann
Moushomi og Sumayia* lå side om side på en 20-mannsstue på et offentlig sykehus. Det er bra at de har hverandre, ellers kan det være ensomt for kvinner som dem. Andre kvinner vil ofte ikke snakke med dem, for rykter går fort. 

Sumayia, som er innlagt for ekstrem svangerskapskvalme, og Moushomi forteller at de ikke får noen hjelp på sykehuset om de ikke bestikker de ansatte. 

Det er vanlig at familien må stelle de syke på sykehuset, men sykepleierne skal i alle fall gi medisiner og henge opp intravenøs væske. 

– Korrupsjon er så vanlig i Bangladesh, og det har trengt seg inn helt til denne sykestuen, sukker Gerd Eli. 

Hun blir noen timer med kvinnene denne dagen. Hun vet selv at man trenger hjelp når man nettopp har hatt keisersnitt. Mannen til Moushomi er ingen steder å se. Han sa til henne at han var med babyen, og derfor ikke kunne være sammen med henne, men Gerd Eli vet at det ikke stemmer.  

– Jeg hjelper til med å få Moushomi ut av sengen. Urinposen hennes er sprengfull og trenger å tømmes, men ingen har vist henne hvordan. Det kan jeg i hvert fall hjelpe til med. 

Etterhvert føler Gerd Eli behov for å vaske hendene sine, men det finnes ingen vasker. Ikke på sykestuen, ikke i gangen, ikke på legekontoret. Etter å ha lett rundt hele etasjen blir hun til slutt vist inn på fødestuen, hvor det ligger en kvinne og føder. Der er et  lite bad med en skitten vask og et bittelite såpestykke. 

– Mens jeg vasker hendene mine tenker jeg på hvordan det er mulig å bygge et så stort sykehus for fødende kvinner, og ikke tenke på å sette inn vasker, sier Gerd Eli. 

– Jeg tror ikke jeg hadde holdt ut lenge på det sykehuset. 

Før Gerd Eli drar spør Sumayia om hun kan finne drikkevann til dem. Fem-litersdunken de hadde med er tom, og det er ikke vann å få tak i. Sykehuskantina to etasjer under kvinnenes rom er stengt, og det finnes ikke drikkevann å få tak i. Etter å ha lett på gata finner de til slutt noen som selger vann de kan fylle på, og får levert det opp til Moushomi og Sumayia. 

Solgt til menn av moren sin
Shilpi* er 17-18 år, hun vet ikke selv nøyaktig. Følelseslivet hennes er som en berg- og dalbane. Hun er for det meste glad og fornøyd, men blir veldig sint for ingenting, og klarer ikke holde følelsene under kontroll. Når hun blir sint nekter hun å spise, og hun skjeller ut alle rundt seg. 

Når Gerd Eli spør hvor foreldrene hennes er og hvor hun kommer fra, begynner tårene å trille. 

– Moren min hatet meg, begynner hun. 

Hun viser hvor moren brant henne da hun var liten. Flere ganger ble hun solgt til andre slik at de kunne forgripe seg på henne, og moren forlot familien for en annen mann. 

Da hun var 13 år ble hun giftet bort til en mann på rundt 50 år. Hun ble kone nummer to. Faren giftet seg også på ny, og flyttet langt bort. Hun har ingen kontakt med foreldre eller søsken nå. 

Hun fikk en datter med mannen sin, men etter to års ekteskap døde mannen. I en alder av 15 år var hun enke og nybakt mamma. 

– De to årene i ekteskap var de beste i livet mitt, sier Shilpi. 
– Mannen min var snill og jeg følte meg elsket. 

Da ektemannen døde falt livet igjen i grus. Hun levde på gaten med en liten baby, og ble igjen offer for et liv med overgrep og misbruk.  Etterhvert hadde hun opparbeidet seg så stor gjeld at det var vanskelig å se hvordan livet kunne ordne seg. 

– Så ble hun ført til senteret vårt, sier Gerd Eli. 

Hos Basha har hun fått et år med variert undervisning i alt fra hvordan å ta seg av det lille barnet til å lese og skrive. Hver dag leses det fra Bibelen. 

– Det er Jesus som har reddet meg ut fra det livet jeg levde, sier Shilpi. 

Nå er gjelden nedbetalt og hun har lært seg et godt yrke. Hun har fått fast jobb på Basha, som vil gi henne en fast inntekt fremover. Datteren hennes blir ivaretatt på dagsenteret, og Shilpi fryder seg over henne. 

– Personalet forteller meg at Shilpi er en veldig god mor, sier Gerd Eli. 

– Hun kjefter aldri som de andre kvinnene, og vil aldri slå barnet sitt. 

Shilpi er bestemt på at datteren hennes skal få god utdannelse, og ikke bli giftet bort tidlig slik hun selv ble. 

A happy Indian family

– Selv om Shilpi virker til å være psykisk ustabil i perioder virker det som hun klarer å skåne barnet sitt. Det er et under i seg selv, sier Gerd Eli. 

Håpet lever
– I denne jobben tenker jeg ofte på et engelsk ordtak: «They don’t care how much you know until they know how much you care». De bryr seg ikke om hvor mye du vet, før de vet hvor mye du bryr deg. Ofte føler jeg at mine erfaringer som mor er like nyttige i denne jobben som legeutdannelsen, sier Gerd Eli Haaland. 

– Tårene er ofte ikke langt unna når jeg hører disse kvinnenes historier, men jeg vet det finnes håp. 

*kvinnene i historien er anonymiserte

Du kan gi en gave til arbeidet her.

Teksten sto opprinnelig på trykk i Ferskvare 3/2018

Relatert innhold

Jentebarnet som ikke ble friskt

På Basha ansettes kvinner som har levd store deler av livet sitt på gaten, i fangenskap eller ekstrem fattigdom. Mange av dem kommer fra dysfunksjonelle hjem, og noen har aldri hatt et hjem.

Read article "Jentebarnet som ikke ble friskt"

Skriver ny historie

Midt i Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja, ligger Historymakers-internatet. Det ble startet i 2009 og drives av ekteparet Lysom og Sithoun. Etter erfaringer som unge studenter i byen fant de ut at de ønsket å hjelpe andre.

Read article "Skriver ny historie"

Et bedre liv

Da sønnen ble syk forsvant både mannen og støtten fra familien. På Okhaldhunga sykehus ble Romi og sønnen tatt imot med åpne armer.

Read article "Et bedre liv"