Livstegn i desember

Kjære venner,
La meg forsøke gi noen glimt av hva som har skjedd siden sist jeg skrev. Det var sommer da. Nå er det november allerede.

Jeg var i Bajhang i august. Da reiste Dev og jeg rundt i de forskjellige kommunene og hadde kurs for medlemmer av mannsguppene og kvinnegruppene. Noen av dere husker kanskje at vi hadde en ‘Masculinity-training’ for et par år siden. Da snakket vi om identitet, om familie og farskap, om vold og alternativer til vold. Mennene som var med den gangen ville gjerne ha et nytt kurs, men ville at damene skulle være med. Og endelig fikk vi det til.

Vi snakket om mye av det samme– hva de tenker er en god far? En god mor? Hva trenger egentlig et barn for å ha det bra? Hvilke minner har vi fra våre egne foreldre – hva ønsker vi bringe med oss videre, og hva ønsker vi gjøre annerledes? Om vold og sinne. Hva samfunnet forventer av oss, og hvordan vi kan endre skadelige tradisjoner.

Det var veldig spennende samtaler. Jeg blir forundret hver gang overhvor åpne folk er – både menn og damer, når de bare blir spurt og får tid til å tenke seg om og svare.

Noen minner er gode,noen minner er vonde. Begge deler preger oss og de relasjonene vi selv er med å skaper som voksne.Det gjelds å hjelpe hverandre til å være de beste utgavene av oss selv. Her tegner damene gode minner av sine mødre og fedre. Senere snakket vi om de vonde minnene, og hvordan vi av og til trenger gjøre ting annerledes for å skape hjem der man kan bo uten frykt.

Om en uke skal jeg tilbake til Bajhang igjen.Det blir spennende å høre om de har klart å fortsette samtalene i de forskjellige gruppene. Men grunnen til at vi reiser nå er for å ha noen dager med hele prosjekt-teamet – se tilbake på året som snart er over, og planlegge neste år. Og neste år er faktisk det femte og siste i prosjektet. Be gjerne om gode dager- at vi må kunnelære av det som skjer,klare se hva som er viktig å fokusere på nå i avslutningsfasen, og hva som kan la ligge.

Fortsett å be for hele prosjekt- teamet også – om velsignelse og beskyttelse – og at arbeidet må bære frukt i de områdene vi jobber i.

I mellomtiden – mellom de to Bajhang-turene, har jeg blant annet vært i Malaysia igjen, for studiet i Transformational Development. Dette semesteret handlet om ‘Doing theology in the context of injustice and oppression’ – å gjøre teologi i en kontekst av urettferdighet og undertrykkelse. Mye av teologien vi har arvet er jo gitt oss av vestlige menn. Men hvordanser det ut om man leser Bibelen fra den fattiges og marginaliserte sitt perspektiv? Hvordan forstår man Gud da? Å lese nedenfra på et vis. Prøv det. Det er utrolig hva man oppdager. Som våre Latin-Amerikanske søsken forstod, er teologi noe man gjør på veien av lydighet mot Jesus,og ikke en intellektuell kontemplasjon ‘fra en fjernbalkong’. Amen til det. Det er et givende studie, men det krever også mye. Jeg leverte høstens siste essay forrige lørdag og prøver fremdeles komme til hektene igjen…

I UMN holder endringsprosessen igang. Som en del av prosessen har alle tekniske team valgt ett område å fokusere på – og skal jobbe for å bli dyktige i det, istedenfor å spre seg utover i mange retninger.

Peacebuilding teamet,som jeg er en del av, har valgt ‘avskaffe vold i hjemmet’ som fokus for arbeidet videre. Det er spennende å være en del av prosessen. Se hva vi allerede har av erfaring og hvordan dette fokuset kan lede oss i arbeidet videre.Det er iallefall ikke tvil om at det er et viktig og nødvendig mål å jobbe mot.

Jeg liker dette bildet. De ser ut som jentene mot røkla – og de skal nok klare det.

Høstens storebonus var for meg en trekking i SoluKhumbu. Der var jeg som jentunge også og feiret jul. Da mista jeg jakka mi husker jeg, og gikk rundt i pappas kjempestore blå jakke. Hva han gikk med videre kan jeg ikke huske. Det var litt utrolig å være der igjen nå, mange år etterpå. Man er omgitt av en så mektig natur at man går tom for ord. Det er veldig vakkert,det er dessuten mange minner, og man må gå med en viss ydmykhet i slike omgivelser

Nå er det snart advent. Tid for stor forventning for de som er små og for de som er store er det også all grunn for å glede seg.

 

Det lyset du treng.
Finst.

 

Varm hilsen fra Liv

Relatert innhold

God påske!

Jeg måtte ta meg selv i det, her en dag da jeg litt sånn halvspydig fikk sagt til en kamerat av meg at «det der kan du jo ikke tro!»

Read article "Troens dommedag"

Fra elev til lærer

En støttende familie har betydd alt for Ratna. De har støttet henne i målet om en utdanning, men også i troslivet har familien vært viktig. Nå vil Ratna bruke muligheten hun har fått til å gi tilbake til de som har betydd alt.

Read article "Fra elev til lærer"

Nye moglegheiter i Tambo

På reportasjetur til Tambo-skulen møter vi rektor med ein stor papirbunke i handa. Han er på veg for å levere søknad om å opprette ny studielinje på vidaregåande.

Read article "Nye moglegheiter i Tambo"