– Jeg ville egentlig ikke til Oslo. Jeg ville være på Flekkerøya, forteller Elisabeth Nilsen. Men slik ble det ikke. Bare avbrutt av fire år i Stavanger, ble hun 46 år i Indremisjonsselskapet og på Normisjons hovedkontor i Oslo.
Tekst: Arne Sæteren – foto: Arne Nilsen Berge og Normisjon – publisert 15.03.2026
Nå går Elisabeth over i pensjonistenes rekker, og på samme ukenummer som flyttelasset, i juni 1979, gikk fra Flekkerøya til Oslo, gikk det tilbake til Flekkerøya 46 år senere.
Stolt av Flekkerøya
For en del år siden overtok hun barndomshjemmet, og Elisabeth har i alle år reist tilbake dit i helger og ferier. Etter en omfattende vannskade for få år siden ble huset revet og bygd opp igjen. Nå har hun fått en egen leilighet i en generasjonsbolig som hun deler med en niese og hennes familie.
– Dette stedet betyr mye for meg. Jeg er utrolig stolt av Flekkrøya. Det er her jeg hører hjemme, og her vil jeg bli gammel, slår hun fast.
Elisabeths familie drev i mange år fiskemottak på Flekkrøya, og det var her hun fikk prøve seg i arbeidslivet.
– Jeg så egentlig for meg at det var på mottaket jeg skulle jobbe. Men da jeg var ferdig på handelsskolen sa min far til meg: «Hvis du skal gjøre noe annet, bør du bestemme deg nå.»
Utfordret av gjendåp
Hun bestemte seg da for å gå på bibelskole, og høsten 1978 gikk turen til Bibelskolen i Staffeldts gate i Oslo. Etterpå ble det husflidsskole i Valle i Setesdalen.
– Da jeg var i Valle ble jeg utfordret av noen andre kristne som argumenterte sterkt for gjendåp. En gang jeg kom tilbake etter ei helg på Flekkerøya hadde flere døpt seg på nytt selv om de var døpt som barn. Siden jeg hadde gått på bibelskole, kom noen av de andre i internatet til meg og spurte om hva de skulle gjøre. Selv om de ba om råd, så utfordret de meg også, forteller Elisbeth og fortsetter:
– Jeg nileste i troslæren jeg hadde fått på bibelskolen. Men jeg trengte mer hjelp og kontaktet Lars Eritstland, som da var lærer på Bibelskolen i Staffeldts gate. Jeg reiste til Oslo og fikk god hjelp av ham til å argumentere for mitt dåpssyn, forteller hun.
Det er var etter dette besøket i Staffeldts gate spørsmålet fra Indremisjonsselskapet om å begynne å jobbe på hovedkontoret kom.
– Jeg ville egentlig ikke dette, men jeg takket ja og begynte som sekretær i studieavdelingen. Det var midt under av byggingen av ny kontorfløy og en ny boligblokk. Kontorene var da i Sven Bruns gate 9 som Indremisjonsselskapet eide denne gangen, forteller hun og fortsetter:
– Jeg har aldri sett på arbeidet mitt som et kall, og jeg finnes ikke from. Alternativet var bank, men jeg likte tanken på en ekstra dimensjon over arbeidet. Ved å ha en støttefunksjon og være en del av baktroppen, har jeg vært med på å bygge katedral.
To ombygginger
I likhet med da Elisabeth begynte å arbeide i Indremisjonsselskapet holder hovedkontoret til Normisjon nå til i midlertidige lokaler. Igjen pågår det en omfattende bygging i dette kvartalet. Elisabeth har dermed vært med på to ombygginger i Staffeldtskvartalet. Men siden i fjor sommer har hun hovedsakelig hatt hjemmekontor på Flekkerøya.
Elisabeth har hatt ulike stillinger innen generalsekretariatet og administrasjonsavdelingen, og hun er den medarbeideren i dag som har vært lengst ansatt ved hovedkontoret til Normisjon.
Hun har god oversikt over arbeidet, og det som ikke Elisabeth vet om organisasjonen, er ikke verdt å vite, blir det gjerne sagt.
Etter å ha arbeidet i studieavdelingen en periode fikk hun en stilling i generalsekretariatet og var sekretær for assisterende generalsekretær og senere også generalsekretæren. En av oppgavene, som hun også har hatt siden fusjonen, er forberedelser til møtene i hovedstyret, senere landsstyret og til generalforsamlingene.
– De årene jeg var sekretær på generalsekretærens kontor hadde jeg kontor sammen med Grethe Thorsen. Hun var sekretær for generalsekretæren, og da jeg overtok etter henne ble det Grethe Ruud som overtok etter meg. På den tiden var det vanlig at alle telefonsamtaler, både ut og inn, gikk via forværelset. Vi var på fornavn med sekretærene til lederne i de andre organisasjonene som vi hadde kontakt med, men vi sa aldri fornavnet til generalsekretærene våre, forteller hun og fortsetter:
– De aller fleste henvendelse gikk via oss. På en måte ble vi mellom barken og veden. Vi visste omtrent om alt som skjedde. Brev, taler, foredrag og manus til bøker, ble lest inn på diktafon, og det ble mange år med skrivemaskin før vi fikk datamaskin. Men etter hvert endret dette seg, og den siste generalsekretæren som hadde egen sekretær var Anfin Skaaheim, forteller hun.
Satte opp reiseruter
Indremisjonsselskapet hadde fram til fusjonen mange forkynnere med hele landet som sitt virkefelt, og en av Elisabeths oppgaver var to ganger i året å sette opp reiserutene og bestemme hvor disse forkynnerne skulle reise.
– Det var en krevende øvelse. Vi fikk spørsmål fra foreninger og kretser over hele landet om de kunne få besøk av en av «selskapets forkynnere», som det het den gangen. Ofte var det flere som spurte etter den samme forkynneren til samme tid. Noen måtte vi derfor si nei til, selv om de skrev i søknaden at de mente det var Guds vilje at den og den forkynneren skulle komme til dem. Et avslag ble derfor ikke alltid tatt imot like godt, forteller hun og legger til:
– Det hendte at det brøt ut vekkelse og at møteuker ble forlenget. Forkynneren «ble stående», som det het den gangen. Vi måtte da gi beskjed til det neste stedet hvor forkynneren skulle vært om at vedkommende ikke kunne komme. Det var det derimot forståelse for, alle ville jo at flere mennesker skulle bli frelst.
En ledig skrivpult ventet
Da prosessen med sammenslåing med Santalmisjonen pågikk på slutten av 1990-tallet, var Elisabeth syk, men da hun kom tilbake til kontoret og fusjonen var et faktum, stod det en ledig pult og ventet på henne i Urtegata på Grønland der Normisjon hadde kontor de første årene.
– Vi omorganiserte noe, men for meg ble det lite endring. Jeg hadde et pragmatisk syn på fusjonen. Vi må samarbeide vi som kan, vi er ikke flere enn at vi må stå sammen, enten vi brenner for ytre- eller indremisjon. Det er en viktig samhandling, mener hun.
Sterke minner fra Tyskland
Elisabeth kan se tilbake til mange hyggelige og spennende opplevelser. Noen av de sterkeste opplevelsene hadde hun i Tyskland. Indremisjonsselskapet hadde før Berlinmuren og jernteppets fall i 1989 kontakt med kristne organisasjoner både i Øst- og Vest Tyskland.
– I Øst-Tyskland hadde de evangeliske kristne funnet sammen. Det var imponerende hvordan de jobbet, tatt i betraktning av den politiske situasjonen. Kanskje mitt syn på fusjon og samarbeid er preget av denne opplevelsen?
Under besøket i DDR (Øst-Tyskland) fikk hun i oppdrag å hilse forsamlingen på en stor konferanse.
– Dette skjedde på tysk, og jeg fikk god hjelp til å skrive innlegget. Samlingen ble holdt på et stadion som Hitler hadde bygd og jeg satt på scenen foran 16 000 mennesker. Det var en utrolig opplevelse.
I DDR fikk Elisabeth kontakt med flere unge mennesker som gjorde et uutslettelig inntrykk på henne.
– En ung gutt fortalte at han fikk begrenset mulighet til å velge utdannelse fordi han hadde valgt å stå til konfirmasjon i kirken. All utdannelse der var på den tiden gjennomsyret av regimets kommunistiske ideologi.
Flytting av arkiv
De siste årene har Elisabeth ledet flyttingen av Normisjons arkiv, både fra Santalmisjonen og Indremisjonsselskapet, til Misjonsarkivet i Stavanger der det nå digitaliseres.
– Det har vært en krevende jobb. Men jeg har fått mye hjelp både av ansatte og frivillige i organisasjonen. Arbeidet med de sentrale arkivene er fullført, men det gjenstår en del arbeid med regionene/kretsenes arkiver, forteller hun og fortsetter:
– Mye har nok gått tapt, men det har dukket opp utrolig mye spennende. Blant annet, takket være Hans Petter Foss i Bok&Media, har vi håndskrevne brev etter Hans Nielsen Hauge.
Vi fant traktater som ble laget under krigen. Vi vet at mange av disse ble konfiskert av tyskerne, men i historien leser vi at fleste heldigvis hadde blitt sendt ut før de ble stoppet.
Elisabeth er opptatt av at hun må gjøre seg ferdig med oppgavene hun har tatt på seg.
– Nå føler jeg på en måte at jeg er ferdig med arbeidet mitt. Men jeg har litt rydding igjen og skal derfor jobbe i 40 prosent utover våren. Jeg tror det skal bli greit å bli pensjonist, det har også vært mange tøffe tak, medgir hun.
Rom for alle følelser
Elisabeth har slitt mye med sykdom, og har vært sykemeldt i noen perioder.
– I de periodene har jeg blitt godt i varetatt, både av kolleger og av ledelsen. De har bedt for meg, vi har grått sammen og vi har snakket sammen om det å være syk. Jeg husker en gang jeg skulle legges inn på sykehuset da en kollega sa til meg: hele Norge ber for deg! Det har vært en arbeidsplass med rom for alle følelser. Spesielt betydde Anfin Skaaheim mye for meg, forteller hun.
Når Elisabeth nå blir pensjonist, gleder hun seg over å være mer sammen med familie og venner og nyte omgivelsene på hjemstedet.
– Jeg skal sitte hjemme og se på havet og horisonten og himmelen, slår hun fast.
Men Elisabeth skal gjøre mer enn å sitte å skue utover havet. Etter hvert har hun planer om å engasjere seg i bruktbutikken Bevar i Kristiansand, og hun har sagt ja til en liten oppgave i menigheten på Flekkerøya.
– Mottoet mitt er å gjøre noe hyggelig og noe nyttig hver dag. Ikke alle dager er like, så det behøver ikke være mye, men det å kunne se tilbake til både noe hyggelig og nyttig om kvelden gjør godt. Og så forsøker jeg å starte hver dag med å be: «Kjære Jesus, gi meg styrke for dagen og håp for i morgen», avslutter hun.