Lærevillige sykepleierstudenter

Rinki og Anjita, med Archana og Roshana i bakgrunnen, som er en del av årets kull på sykepleierskolen i Okhaldhunga.

Det første kullet med studenter på sykepleierskolen har fått stipend i konkurranse med hundrevis av andre. Det er veldig meningsfullt å være læreren deres, samtidig kan jeg også kjenne vekten av ansvaret det er.

Blogg: Liv Wendel, utsending i Nepal – publisert: 04.03.2022

Da jeg kom til Okhaldhunga i Nepal forrige monsun-tid trodde jeg at jeg først og fremst kom til å følge opp sykepleierstudenter i jordmorpraksis. Jordmorfag er en stor del av pensum det tredje og siste året på sykepleien her, men det var ingen studenter her da jeg kom. Alle var sendt hjem på grunn av pandemi-bølgen som herjet i landet, og jeg fikk forskjellige andre oppgaver utover høsten.

Det første kullet begynte omsider på sitt tredje og siste år like før jul. Som en slags julepresang fikk jeg starte undervisning med dem lille julaften etter lang ventetid.

Det er veldig meningsfullt å være læreren deres, samtidig kan jeg også kjenne vekten av ansvaret det er. Ansvaret for at de blir kompetente fødselshjelpere som har hjertet med seg i det de gjør. Det er ikke sjelden jeg tenker på dyktige jordmorkolleger i Norge, og hvordan de ville løst ulike situasjoner.

Usedvanlig kull
Men jeg vet jeg er priviligert. For dette første kullet, er en usedvanlig gruppe. De er alle sammen på stipend fra myndighetene som dekker både skolen, mat og bo for hele studietida. De har fått stipendet i konkurranse med hundrevis av andre, og blitt plukket ut fordi de har så gode karakterer og er fra marginaliserte grupper, enten såkalte kasteløse, eller fra marginaliserte etniske grupper. Dette er både veldig intelligente og lærevillige jenter. Det gjelder å gjøre sitt beste for dem, tenker jeg.

I tre uker hadde vi klasseromsundervisning før skolen igjen ble stengt da tredje pandemi-bølge nådde oss. Studentene dro da hjem for en uventet sommerferie midt på vinteren.

Undervisning mellom strømbruddene
Etter den såkalte ‘ferien’ hadde vi en periode med nett-undervisning. Studentene fulgte med på sine mobiler, på ustabile nett. Ingen av dem har egne pcer de kan bruke i studiene.

Været var dårlig og strømmen gikk rett som det var. For hvert strømavbrudd gjaldt det å få alle pålogget igjen og forsøke å komme så langt som mulig i undervisningen før neste strømavbrudd. Vi gjorde vårt beste, men det var likevel noe av det mest frustrerende jeg har vært med på. Det er dessuten mye som er vanskelig å formidle gjennom en skjerm. Uansett. Det ble takk og lov ikke mer enn to uker før studentene fikk komme tilbake på skolebenken igjen.

Nå er vi tilbake til fysisk undervisning, og får ta igjen det som gikk åt skogen på nettet. Om en drøy uke skal studentene ut i sin første praksis på føden. Det er som kjent vanskelig å lære å svømme fra en lærebok, man må ut i vannet for å lære.