– Jeg føler det er dette Gud har kalt meg til
Som barn fikk Elise Frønsdal Øien erfare å bli sett av gode ledere på leir. Nå brenner hun selv for å gi barn samme tryggheten.
Tekst og foto: Elise F. Osmundsen – Publisert: Ferskvare 2/04.07.25
Det er skikkelig høststemning den dagen jeg møter Elise for en prat. Det er formiddag, men ute er det så mørkt at det like gjerne kunne vært sent på kvelden.
Regnet fosser ned, og dråpene treffer bakken så hardt at de spretter flere centimeter opp i lufta igjen.
Jeg løper fra bilen med jakka over hodet og kameraet godt under armen. Ved inngangsdøren henger den store bjella jeg husker så godt fra da jeg selv var her på leir som liten. Den det ble ringt i hver gang det kom en beskjed eller det var tid for samling.
Jeg skuer ut over den åpne leirplassen som bader i regnet. Men alt jeg ser for meg er strålende sol og barn i sommerkjoler og shorts, som kommer løpende i full iver til lyden av bjella.
Jeg opplever at det er noe spesielt med slike leirsteder. En type ro og fred jeg ikke finner mange andre steder. En følelse av at her er jeg velkommen. Her kan jeg komme akkurat slik som jeg er.
Og det er den følelsen Elise Frønsdal Øien brenner for å skape. Den følelsen hun vil gi videre.
– For meg har dette alltid vært en veldig god og trygg plass å komme til. Og jeg ser hvor mye det betyr for andre å ha en slik plass også.
Et viktig sted
Vi befinner oss på Stemnestaden, Normisjon sitt leirsted i Grinde, nord i Rogaland.
Stedet Elise er så heldig å få kalle sin arbeidsplass.
– Jeg har på en måte vokst litt opp her, sier hun og forteller om mange somre tilbrakt her som barn.
Besteforeldrene, spesielt mormoren, var veldig engasjerte på stedet, og hadde et stort hjerte for arbeidet her. Det smittet over på Elise.
I 10. klasse ble hun med som leirleder for første gang, og siden har hun ikke stoppet.
– Vi ble en stor ledergjeng, som alle var samkjørte og hadde det veldig fint sammen, smiler hun.
Så gikk livet sin gang. Folk ble travle, og flyttet bort for å studere og jobbe. Men mens de fleste kjente at tiden som leirleder var over, ble Elise værende.
– Jeg var ikke ferdig jeg, ler hun.
Oppleves meningsfullt
Og å le, det gjør Elise mye. Det er nesten så en kan ta og kjenne på gleden hun har over dette stedet. Og arbeidet med barn, ikke minst.
Foruten sin 40 prosent stilling på Stemnestaden, går Elise fjerde året på lærerstudiet, 1. til 7. trinn.
Hun opplever det som veldig meningsfullt å få jobbe med barn.
Jeg spør om hun har tenkt til å jobbe som lærer når hun er ferdig med utdan- ningen, eller om hun skal bruke den til noe annet. Jeg legger til et noe ledende spørsmål: jobbe her, kanskje?
Ikke overraskende får jeg mer latter til svar.
– Akkurat nå har jeg mest lyst til å jobbe her på Stemnestaden, men vi får se hva som skjer.
Hun smiler bredt.
Kall fra Gud
I samtalen om hva Stemnestaden har betydd for Elise, er det et navn som stadig nevnes – Bodil Høie, tidligere daglig leder.
Elise forteller at hun alltid har kjent seg sett og heiet på av henne.
– Gjennom Bodils måte å være på, har jeg sett hvordan jeg også kan møte mennesker på en god måte, sier Elise og legger til:
– Det har fått meg til å tenke at slik vil jeg også møte folk. Jeg vil bli slik som henne.
Elise har selv fått oppleve en voksen som har sett henne og vist henne at hun har noe å bidra med.
Nå er det hennes tur til å være den personen for de barna og ungdommene hun møter på. Det kjennes viktig og stort.
Og riktig, ikke minst.
– Det er dette som er min ting. Jeg føler det er dette Gud har kalt meg til å gjøre, avslutter hun og smiler. Selvfølgelig.
Les mer om Normisjons Rogaland sitt arbeid på deres side her