– Jeg har båret denne byrden alene så lenge
Totmaya sto alene igjen med seks barn da mannen døde. Livet ble en daglig kamp for å overleve. Så rammet ulykken familien – og byrden ble nesten umulig å bære.
Tekst: Silje Jortveit – Foto: Normisjon – Publisert: Ferskvare 3, 25/28.10.2025
– Alt ble vanskelig da mannen min døde. Men da den yngste sønnen min falt ned fra et tre og ble lam, føltes det som hele verden raste sammen, forteller Totmaya og kikker ned.
Som om ikke sønnens ulykke var nok, ble også den eldste datteren til Totmaya syk. Etter hvert mistet hun følelsen i beina og ble lam. Da datterens ektemann forlot henne, måtte hun flytte tilbake til morens omsorg.
– Plutselig sto jeg der med to voksne barn som trengte pleie døgnet rundt. Jeg følte meg helt alene, sier Totmaya.
En hverdag uten pauser
Dag etter dag, år etter år, stelte, matet og vasket Totmaya sine to voksne barn. Hun gjorde det i kjærlighet, men til slutt ble kroppen utslitt av det tunge arbeidet.
Den lille støtten hun fikk fra myndighetene holdt så vidt til mat, langt mindre til medisiner eller klær. Kreftene var i ferd med å ta slutt.
Når håpet vender tilbake
Men så skjedde det som endret alt. En dag banket teamet fra det oppsøkende arbeidet ved Okhaldhunga sykehus på døren. Da de så den utslitte moren og barna hennes, ble de dypt berørt – og forstod umiddelbart at hun trengte jevnlig hjelp.
Det ble starten på et nytt liv for den lille familien.
I dag får familien jevnlige hjemmebesøk med fysioterapi, sårstell og oppfølging. Totmaya får også råd og støtte i en krevende hverdag.
Snart skal også huset og toalettet tilpasses, og Tofmaya får hjelp til å starte en liten bedrift som kan gi familien inntekt og trygghet.
For første gang på mange år våger hun nå å løfte blikket.
– Jeg har båret denne byrden alene så lenge, sier hun stille. Nå føles det endelig som om noen går ved siden av meg. Tusen takk!
Les mer om prosjektet Menneskeverd og like muligheter i Nepal her.