– I tre-fire måneder ba jeg om å få stillingen som studieleder i Indremisjonsselskapet. Den hadde jeg veldig lyst på, og da Anfin Skaaheim, daværende generalsekretær, ringte våren 1988 og spurte om jeg ville vurdere denne stillingen, var dette et bønnesvar.
Tekst: Arne Sæteren – foto: Inga Lill Nord Nyvoll – publisert 20.02.2026
Nå, nesten 40 år senere, kan Else Kari Bjerva se tilbake på et helt yrkesliv i Indremisjonsselskapet og Normisjons tjeneste. De 16 siste årene har hun vært personalleder, og denne våren går hun over i pensjonistenes rekker.
Mye har endret seg
Etter mange år som personalleder konstaterer hun at rekrutterings- og ansettelsesprosedyrer og personalpolitikken har endret seg mye i løpet av disse årene.
– Da jeg svarte spontant ja på spørsmålet fra Skaaheim, avtalte vi tid for en samtale, og dermed var jeg ansatt. Jeg tror ikke stillingen var lyst ut, og jeg sendte heller ikke noen søknad. Nå derimot, er ansettelsesprosessene atskillig mer omfattende. De er regulert gjennom HR (personalarbeid), og vi lyser nå ut alle stillinger, forteller hun og fortsetter:
– For en del år siden var kallstanken mye sterkere enn i dag. Nå legger vi mer vekt på hvilke oppgaver som skal fylles og hvilken kompetanse og egnethet søkerne har. Det tror jeg er viktigere enn bare subjektive kall søkerne har. Men det er fortsatt like viktig at den enkelte medarbeider identifiserer seg med Normisjon og har et personlig engasjement for vår målsetting.
Mer regulert
Else Kari Bjerva forteller at det er noe annet å være arbeidsleder i dag enn de første årene hun var ansatt.
– Personalpolitikken er mye mer regulert gjennom flere lover i dag. Disse ivaretar de ansattes rettigheter og plikter og er svært viktige for å skape et godt arbeidsmiljø og gode relasjoner mellom lederne og de øvrige ansatte, sier hun.
En annen ting som har endret seg fra hennes første år i Indremisjonsselskapet er avstanden mellom ledelsen og de øvrige ansatte.
– Generalsekretærer som Gunnar Prestegård og Anfin Skaaheim hadde et visst høvdingstempel, og selv om de var folkelige i sin måte å være på, ga det dem autoritet. Lederne som kom etter dem, Rolf Kjøde, Anne Birgitta Langmoen Kvelland og Kjetil Vestel Haga, ble og blir ikke vurdert slik. Dermed har avstanden mellom ledelsen og de øvrige medarbeiderne blitt kortere, og det er lettere for alle å si sin mening.
Store omstruktureringer
Else Kari Bjerva er en av de få på Normisjons hovedkontor i dag som har fartstid fra Indremisjonsselskapet eller Santalmisjon før fusjonen. I løpet av disse årene har hun hatt ulike stillinger i personal- og misjonsavdelingene. Da fusjonsprosessen foregikk var hun konstituert som leder i by- og misjonsavdelingen mens Svein Granerud ledet forberedelsene til fusjonen.
– I denne perioden var det store omstruktureringer og tanken om å danne forsamlinger og menigheter begynte å gjøre seg gjeldene. Noen foreninger ble til forsamlinger og senere til menigheter. IMI-kirken i Stavanger var, og er en foregangsmenighet, for oss i Normisjon når det gjelder menighetsutvikling, og de siste ti-årene har det blitt etablert stadig flere menigheter i våre rekker.
Dåp og nattverd
Else Kari Bjerva er veldig glad for denne utviklingen.
– Den gamle tradisjonen med kirke på formiddagen og møte på bedehuset om kvelden på søndager passer ikke i dagens virkelighet. Unge familier har ikke tid og overskudd til å være med både i kirken og på bedehuset. De ønsker å være ett sted der de også kan få nattverd og døpe sine barn. Derfor er det viktig for oss ha forsamlinger og menigheter som tilbyr dette, sier hun og fortsetter:
– For Normisjon er menighetsplanting helt nødvendig. Hvis ikke vil arbeidet langsomt forvitre. Vi må ha et tilbud til alle generasjoner med en tydelig forkynnelse som gir åndelig mat slik at man kan vokse som kristne og bli utfordret til tjeneste. Menighetene er også en viktig base for vårt internasjonale misjonsarbeid.
Spennende og lærerik
Fusjonsprosessen betegner personallederen som spennende, lærerik og interessant.
– For meg ble det ingen store endringer i arbeidsoppgaver, men den første tida hadde vi store utfordringer med datasystem og sammenslåing av medlemsregistrene. Det berørte oss alle, fordi det førte til at vi mistet mange givere og gaveinntektene gikk ned. Det var en tung og krevende tid, ikke minst fordi det førte til nedbemanning.
Else Kari Bjerva mener overgangen fra Indremisjonsselskapet til Normisjon først og fremst handlet om en geografisk utvidelse av virksomhetsområdet.
– Målsetttingen var, og er, den samme, at mennesker skal bli frelst, og med Normisjon ble dette kallet utvidet til misjon i andre verdensdeler. Det er jeg glad for. Jeg har alltid vært opptatt av ytremisjon, og nå får jeg være med i både ytre- og indremisjon i en og samme organisasjon, sier hun og legger til:
– Engasjementet for internasjonal misjon er sterkt blant våre ansatte og ledelsen i Normisjon, men vi må stadig arbeide for at dette i større grad blir en integrert del av alt vårt fellesskapsarbeid.
Betalte en høy pris
De siste årene har Else Kari Bjerva arbeidet mye med utfordringer knyttet til misjonærbarns oppvekst, og skal fortsatt ha noen oppgaver knyttet til dette etter at hun slutter i Normisjon 1. juni.
Den tyngste delen i arbeidet med misjonærbarnas oppvekst mener hun har vært å høre hva barna, som i dag er voksne, har vært utsatt for.
– Det er ille å høre om hvilke belastninger barn har vært utsatt for og hvilken høy pris de har måttet betale for foreldrenes arbeid i vår organisasjon. Ikke minst er det vondt å se hvor mange som fortsatt strever med ettervirkninger av belastningene de har vært utsatt for i form av psykiske og fysiske plager. Opplevelsene fra barndommen har virkelig satt dype spor.
– Men det har vært dypt meningsfylt å jobbe med noe som gjør en forskjell for mennesker, blant annet ved at vi kan tilby profesjonell hjelp gjennom terapi og traumebehandling og gi dem en opplevelse av å bli sett og verdsatt, forteller hun.
En livsstil
Nå når Else Kari Bjerva snart går over i pensjonistene rekker, mener hun det har vært et privilegium å være ansatt i kristen organisasjon.
– Det er jeg takknemlig for, og jeg er glad for at jeg har kunnet bidra med min utrustning. Her har jeg hatt et godt fellesskap, og jeg føler at det har vært mer enn en jobb. Det har vært en livsstil.
Startet som lærer
Else Kari Bjerva er opprinnelig fra Skien og startet sin yrkeskarriere som lærer ved Danielsens skole i Bergen.
– Der var jeg lærer i tre år, men jeg ville gjerne til Oslo. Nå har jeg bodd her i nesten 40 år og jeg kommer ikke til å flytte. I Oslo har jeg venner og et godt kristent fellesskap, sier hun.
På spørsmål om hva hun skal gjøre som pensjonist svarer hun:
– Jeg får ta et skritt om gangen. Jeg skal nok finne oppgaver som engasjerer meg fortsatt, og det er ingen aldersgrense for å arbeide i Guds rike. Men jeg liker å gå turer og det kan jeg gjøre midt på dagen og midt i uka når jeg blir pensjonist. Dessuten får jeg bedre tid til blant annet å lese, avslutter hun.