Bygger ny framtid i Tomora

I Tomora i Mali drømmer de fleste unge menn om et «eventyr» i Europa. De legger ut på en farefull ferd over Middelhavet i håp om å finne arbeid og skape endring for familien hjemme. Som regel blir det ikke slik de hadde tenkt seg. 

24. september 2019
Tekst Bjørnar Lindeberg Lemvik/Sigrid Rege Gårdsvoll

Foto Bjørnar Lindeberg Lemvik/Normisjon/Adobestock

Mali ligger i den urolige Sahel-regionen, i det tørre savannebeltet sør for Sahara. De siste årene har det vokst fram stadig eskalerende konflikter i en rekke land i regionen. I Mali brøt det ut uroligheter i 2011, som siden har blitt verre år for år. Islamistiske terrorgrupper utnyttet situasjonen og utfører jevnlig terrorangrep, hovedsakelig i nord- og sentral-Mali. IS har utpekt Mali som et satsingsområde etter nederlaget i Syria og Irak.

Mange steder har langvarig og ødeleggende tørke ødelagt økonomien i jordbruket og ført til omfattende sult og folkeflyttinger. Det er få jobber og livsgrunnlaget minker år for år. Stadig flere av de som risikerer livet for reisen over Middelhavet på vei mot Europa kommer fra Mali, og en stor andel av dem kommer fra Kayes-regionen helt vest i landet. 

I kommunen Tomora i Kayes har Normisjon hatt arbeid siden 1980-tallet, og over tid er mange lokalsamfunn nesten tømt for unge menn som kan bidra til å bygge en framtid i kommunen. 

Nå vil mange ha endring. 

– Vi må gjøre noe
Makan fra Tomora forteller med stort alvor om hvordan det oppleves å ukentlig høre at det er noen som har omkommet på veien mot et nytt og bedre liv. 

– Min gode barndomsvenn Carlos døde på vei til Europa i 2014. Han var ikke den eneste fra Tomora som døde denne dagen.

Over 50 personer fra kommunen druknet da båten sank. Jeg og en venn sa til hverandre: Det må da være noe vi kan gjøre med dette? 

Makan

De bestemte seg for å starte en organisasjon, for å informere om farene ved å legge ut på den store reisen og oppfordre unge menn til å bli i Tomora. Organisasjonen fikk navnet Ne Pars Pas en Mer (Ikke reis over havet).

– Det er få mennesker som ikke har mistet noen til migrasjon, sier Abdoulai. 

– Men likevel fortsetter ungdommen å reise. Det gjør de fordi de ikke ser for seg noen framtid her hjemme. De ser bare eldoradoet i Europa. Det må vi gjøre noe med. De må se at framtida er her. 

Dessuten, peker Makan på, er det mange som ikke kommer fram. Det er ikke bare drukning man risikerer når man legger ut på reisen. Du kan også bli tatt av opprørere. 

Refugees just arrived from Turkey on the boat to the shore of the Greek island of Lesbos. Abandoned belongings and life jackets on the shore of the island of Lesbos, which was previously used by the refugees. November 2015

– For dem er migrasjonen en økonomisk fordel. Enten tar de deg som gissel helt til foreldrene betaler deg fri, eller så kan du ende opp som opprører selv. De får både penger og rekrutter blant migrantene. 

Det som fikk Makans venn Carlos til å reise var at han ikke fikk til skolen, og ikke fikk jobb. I tillegg så han noen som reiste og kom tilbake med penger. Han tok samme vei som dem som hadde klart det. Han ville også prøve seg. 

– Det er ikke bare Carlos’ historie som har rørt meg, men han var min venn. Det er mange historier, han er ikke det eneste offeret. Hvis det fortsetter sånn, har vi snart ikke ungdom eller arbeidskraft igjen i kommunen. 

– Hvis det blir slik. Har vi da en framtid? Det sies at ungdommen er framtida, så hva da hvis det ikke er noen ungdommer? Hvordan skal da våre foreldre og besteforeldre leve? Hvem skal ta seg av dem?

Makan forteller at de som drar oppgir mange ulike grunner. Noen reiser for å se Europa. Noen reiser fordi det er vanskelig i lokalmiljøet. Noen reiser fordi venner har reist. 

– Den viktigste årsaken når vi spør, er mangel på arbeid, sier han. 

– Det er det viktigste vi kan oppnå: Gi dem noe å gjøre. 

Geir Lindahl er Normisjons nye utsending til Mali

Nye oppgaver i Tomora
– Det handler ikke så mye om å hindre noen i å dra til Europa, som å hjelpe mennesker å finne gode grunner til å bli på hjemstedet og bidra til å bygge framtida der, sier Geir Lindahl. 60-åringen reiste i høst ut for å være Normisjons prosjektleder i Tomora. Han har tidligere vært i Elfenbenskysten for NLM og jobbet i Liberia for Flyktninghjelpen og Kirkens Nødhjelp. Han ser nå fram til en ny arbeidsperiode i Afrika. 

Makan og NPPM kom til Normisjon og ba om støtte til sitt arbeid i Tomora, og det ble utarbeidet et pilotprosjekt som støttes av Norad. I første omgang strekker prosjektet seg til 2021. 

– Vi har vært i Tomora i nesten førti år, og har sett over tid at kommunen og regionen blir utarmet av migrasjon. Dersom det skal bli vekst og utvikling i Tomora, må de unge mennene velge å bli, sier landkoordinator i Normisjon, Bjørnar Lemvik. 

– NPPM kom til oss med bare ett spørsmål: Vil dere være med å arbeide for at Tomoras framtid skal være her, ikke i Europa? Vi er glade for at vi kan få være med på dette prosjektet. 

En av de lokalt ansatte i prosjektet er Moussa. Problematikken er også relevant i kommunen der han kommer fra. 

– Jeg kjenner folk fra mitt område som har reist, og noen som har klart det. Men en nabo har jeg ikke hørt fra på mange år. Vi er sikre på at han er død. Jeg kjente ham godt. 

– En annen fra landsbyen har reist, og har ikke kommet fram. Han reiste til Libya, og det var vanskelig. Enda en annen har reist og kommet tilbake- de klarte ikke å komme fram. Det er vanskelig i Libya også. Flere har kommet tilbake.

Moussa forteller at han godt kunne tenke seg å reise utenlands, men ikke på den måten. 

– For meg er det her det må skje. Løsningen er ikke å reise vekk. 

– Jeg tror på en framtid her. Det er vanskelig, men det er eksempler på at folk lykkes. Min bror for eksempel, har imponert meg. Han er fremdeles her, og har fått familie og to barn, mens mange i hans generasjon som har reist har ingen barn. Han har begynt å bygge hus, det har ikke de. Han har klart å skape verdier. Han kan til og med låne ut penger nå. Det er en som har lykkes. Han viser at det er mulig. 

– De er gale. Vi var gale. Å gå om bord i de båtene… Vi hadde mistet hodet. Jeg gjorde det flere ganger, men da jeg så kameraten min reise forsto jeg at dette var galt, virkelig galt. 

Abdoulai

Dyrekjøpt erfaring
Abdoulai leder i dag NPPM. Han reiste i slutten av 2015 i retning Libya. Sammen med en gruppe andre endte han til slutt i Tripoli. 

– Vi hadde mange vanskeligheter langs veien. Mange ble slått og mishandlet av lybiske militære, mange ble også overfalt og slått av rebeller.

Rebellene var de samme som hjalp gruppen underveis og videre gjennom ulike byer, men de krevde stiv betaling og de som ikke hadde penger ble slått. Da Abdoulai endelig nådde Tripoli arbeidet han der en periode for å finansiere overfarten. Italia var målet. 

– Da jeg hadde nok penger, samlet de oss som skulle reise ved havet. Vi ventet på det riktige øyeblikket for å reise over. De første dagene fungerte det ikke fordi båtene tok inn vann, så vi måtte snu. 

Abdoulai og noen andre fra gruppen ble redde og dro tilbake. Senere prøvde de å dra ut fra en annen by, men igjen tok båtene inn vann og de ble tvunget til å snu. Da de kom til land ble Abdoulai og noen andre tatt og satt i fengsel. Han satt fengslet i seks uker. 

– Det var ikke et ordentlig fengsel, det var en gruppe banditter som holdt oss der og krevde løsepenger for å slippe oss løs. 

Fengselet var et brutalt sted. Abdoulai ble vitne til drap, og flere av hans venner mistet livet etter å ha blitt mishandlet av fangevoktere. Abdoulai fikk etter en tid tak i en telefon og fikk kontakt med venner fra Tripoli som hjalp ham ut av fangenskap. Så forberedte de seg på å gjøre overfarten igjen. 

Denne gangen fikk båten motorproblemer mellom Libya og Tunisia, og de måtte atter en gang snu. De andre i båten ble tatt og fengslet, men Abdoulai slapp unna. Han gjemte seg til mørket falt på, og kom seg så til Tripoli. 

Etter den siste mislykkede ferden ble Abdoulai oppsøkt av en yngre venn som ønsket hjelp til å reise. Kameraten kom seg over, men det ble et vendepunkt for Abdoulai

– Jeg visste ikke hva som ville skje ham og ble overveldet av skyldfølelse for at jeg hadde hjulpet ham. 

Bestemt på å vende hjem til Mali, dro Abdoulai først til Algerie og ble der et års tid. Så la han ut på ferden sørvestover sammen med en gruppe på rundt 300 personer, som valgte Abdoulai til leder. På veien ble de flere ganger stoppet av opprørere og tvunget til å betale for å passere i fred. Abdoulai forhandlet på vegne av gruppen og fikk til sist alle 300 i sikkerhet til Gao, der OIM (Den internasjonale organisasjonen for migranter) tok seg av dem.

Løsninger
Prosjektet Normisjon nå starter opp i samarbeid med NPPM, har som mål på sikt å endre holdninger i lokalsamfunnet, slik at unge ønsker å bli. For å få til det, må man vise at framtiden ligger i Tomora, og at vekst og utvikling er mulig. 

– Det første og viktigste vi skal gjøre er å engasjere folk i grupper som skal arbeide med holdningsendring og ulike måter å ta ansvar for å bygge eget lokalsamfunn, forteller Geir Lindahl. 

– Vi skal i gang med utvikling innen landbrukssektoren, og senere er det aktuelt med tiltak som skaper jobbvekst, for eksempel gjennom mikrofinans. 

Prosjektet er fortsatt helt i startgropen, men alle de involverte forteller om entusiasme for prosjektet og for målet. Den eneste måten å få de unge til å bli er å gi dem en grunn, og det vil prosjektet søke å oppnå. 

Ville ikke reist igjen
På spørsmål om hva som den gang fikk Abdoulai selv til å reise, er svaret enkelt: 

 Alle vennene mine var reist allerede, og faren min ville at jeg skulle reise. Da ville jeg det også, selv om jeg visste at mange var døde langs veien og mange hadde druknet. 

Abdoulai sier at han i dag ikke ville reist igjen. 

Abdoulai, leder av NPPM, sammen med Normisjons landkoordinator for Mali og Senegal Bjørnar Lemvik

– Nå vil jeg lykkes her hjemme. Jeg vil ha en familie og arbeide normalt for å ha et normalt liv, for immigrantene lever ikke normale liv slik som andre. 

Kameraten han hjalp med overfarten kom seg til Italia, men har fortalt Abdoulai at han angrer. Livet der er ikke som han hadde håpet 

– Folk må lytte til oss som har kommet tilbake, mener Abdoulai. 

– Å reise er ikke bra, det er farlig og det er bortkastet tid. Jeg blir her – det er alt!


Saken sto opprinnelig på trykk i Ferskvare 3/2019. Prosjektet som beskrives er også tema for Normisjons høstgave i 2019. Du kan lese mer om dette her eller gi en gave til aksjonen med kort her.

Ønsker du å få Ferskvare gratis tilsendt i Posten? Du kan opprette et abonnement her.

Relatert innhold

Jentebarnet som ikke ble friskt

På Basha ansettes kvinner som har levd store deler av livet sitt på gaten, i fangenskap eller ekstrem fattigdom. Mange av dem kommer fra dysfunksjonelle hjem, og noen har aldri hatt et hjem.

Read article "Jentebarnet som ikke ble friskt"

Skriver ny historie

Midt i Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja, ligger Historymakers-internatet. Det ble startet i 2009 og drives av ekteparet Lysom og Sithoun. Etter erfaringer som unge studenter i byen fant de ut at de ønsket å hjelpe andre.

Read article "Skriver ny historie"

Et bedre liv

Da sønnen ble syk forsvant både mannen og støtten fra familien. På Okhaldhunga sykehus ble Romi og sønnen tatt imot med åpne armer.

Read article "Et bedre liv"