Det er ikke over enda

Det er 11. mars. Vi har spist lunsj på tunet. En time etterpå sitter vi 7-8 kvinner under et skyggetak. Ei koker te, noen knekker peanøtter, ei ammer og noen barn leker, imens andre barn sitter og ser på oss eller sloss om et fang. Alt er som det pleier når vi skal ha bibelgruppe.

31. juli 2020
Tekst & foto Ingrid Øi Amlie

Familien Amlie før avreise fra Senegal

Det kommer nye til. Vi hilser. Kvinnene er klare for en ny bibelfortelling. Det er historien om Babels tårn. Men først repeterer vi historien fra forrige gang, Noahs ark. De husker mye. Vi setter på dagens fortelling på høytaler. Det blir stille (i alle fall så stille det går an når det er små barn til stede). Etterpå gjenforteller de mye. Hver gang blir vi like imponert over hvor mye de klarer å få med seg selv om noen barn tidvis krever oppmerksomhet. Vi gjenforteller historien sammen i mens vi bruker noen ting som vi har med som skal illustrere historien, før vi hører den en gang til sånn at de kan sjekke og eventuelt korrigere hvis noe ikke var helt riktig gjenfortalt. 

– Hva kan denne historien lære oss om Gud?

– Gud ser alt og vet alt, svarer ei. 

Ei anna svarer at Gud er stor og det er bare en Gud. Vi får hjelp til å oversette svarene de gir til fransk. Vi snakker litt videre og stiller litt flere spørsmål før vi stiller siste spørsmål: Hvis dette er sant, hva har det å si for våre liv? Vi må følge det Gud sier og gjøre godt. Vi må høre Guds ord. Vi avslutter med å be. De kommer med bønne- og takkemner. Mange er slitne og ei ønsker seg flere barn. Vi ber sammen for temaene og de takker Gud for at vi kommer hver uke. Før vi drar spør vi om de vil vi skal komme neste uke. Det vil de gjerne. De sier de vil fortsatt lære mer om hva Bibelen sier. 

Dagen etter har vi stabsmøte. Vi planlegger uka og gleder oss over alt som skjer og skal skje. Bibelgruppa gutta skal ha på kvelden, moringapulverlaging med handicapforbundet, besøk på barnehjemmet hvor de nye tvillingene skal veies og følges opp, bønneuke som snart skal skje, bønnevandring under ramadan, barn som trives i barnehage og skole, relasjoner som har blitt bygd og gode samtaler. Mye å være takknemlig over, mye som skjer. Vi ber og for Norge og korona som har kommet dit. Det blir luftet at kanskje vi som skal dra hjem må vurdere å reise noe før hvis flyplassene blir stengt et par måneder. Men ikke enda. Trodde vi. 

De neste dagene snus alt opp ned. Mange beskjeder og vurderinger fram og tilbake ender med at hele teamet drar hjem. På noen dager må vi pakke ned tre år i åtte kofferter og si farvel til vennene våre. Det kom så brått på for både de og oss. Mange tårer blir felt og gode ord om hvor mye vi betyr for hverandre. 

Det er så vondt. Og enda vondere er det med de vi ikke fikk sagt hadet til fordi tida ikke strakk til eller de var på reise akkurat den helga vi sa farvel. De betyr alle mye for oss. 

Rett før vi setter oss i bilen tar Johan mobilen min og filmer hele huset og tomta vår. Han har lyst til å huske hvordan alt så ut, hvordan livet vårt i Senegal var. 

Den strabasiøse reisen hjem har sikkert mange lest om før, men det som står igjen er takknemlighet over det fantastiske teamet vi er en del av og Normisjon som virkelig gjorde det de kunne for å få oss hjem i tide da billetter og flyselskap ikke ville samarbeide. 

Men selv om alle utsendingene nå sitter i hvert sitt hjem i Norge er arbeidet i Senegal langt fra ferdig. Vi har så vidt begynt. Vi har jevnlig kontakt med vennene våre i Senegal som trenger all den forbønn de kan få. 

Mange har mistet jobbene på grunn av nedstengingen av samfunnet og har dårlig råd. I tillegg er varmen på det verste og de er midt i ramadan. I skrivende stund er heldigvis ingen smittet i regionen vi jobber i, så be gjerne om at det må holde seg sånn.

Prosjektet i Senegal trenger fortsatt den økonomiske støtten det kan få fra våre støttespillere. I tillegg er det mange som trenger hjelp og jo mer vi kan få inn jo mer har vi muligheten til å hjelpe. Vi er utrolig takknemlig over all engasjement og støtte. Det er fortsatt mange som ikke har fått høre om hvor høyt Gud elsker dem. Normisjons arbeid i Senegal er langt fra over.

Du kan gi en gave til arbeidet i Senegal her


Saken sto opprinnelig på trykk i Ferskvare 2/2020 og er skrevet i slutten av mai 2020.

Ønsker du å få Ferskvare gratis tilsendt i Posten? Du kan opprette et abonnement her.

Relatert innhold

En kirke gjenoppbygges

– Det er som et nytt liv og en ny verden at vi har fått denne kirken. Vi tar del i Jesu lys, sier Rafik Danakari

Read article "En kirke gjenoppbygges"

Går så det suser

Sykepleierskolen i Okhaldhunga har nå to grupper på 20 studenter hver, men selv om mye går bra er det også mange spennende utfordringer.Går så det suser

Read article "Går så det suser"

Hektiske tider

Det siste året har vært ett av de mest hektiske i DPABs historie, og arbeidet fortsetter med full styrke.

Read article "Hektiske tider"