Et annerledes år

Ekteparet Sigmund Augdal og Laila Adsen har i 2018 vært volontører for Normisjon i Aserbajdsjan. – Kanskje vi har blitt litt modigere, for vi har tatt et stort skritt ut i verden, sier Sigmund.

17. desember 2018
Tekst og foto Synnøve Aandstad Baghirova

Sigmund og Laila på barnehjemmet i Merdekan der Laila har jobbet det siste året.

– Hvordan hadde det seg at dere bestemte dere for å komme som volontører til Aserbajdsjan?

Laila forteller at hun kjente på et kall, eller en dragning, som hun ville undersøke. Allerede før de giftet seg i 2016 begynte de å snakke om å ha et annerledes år sammen. 

I Normisjons menighet Salem i Trondheim, hvor de er aktive, snakka de med Ørjan Tinnen, rektor ved Gå Ut Senteret, som anbefalte dem å reise et sted som volontører. 

Etter bryllupet henvendte de seg til Normisjon, og det første positive svaret kom fra Aserbajdsjan.

– Da gikk jeg og fant meg et verdenskart, forteller Laila. – og så bestemte vi oss for å hoppe i det uten noe videre fra eller til. 

Det unge ekteparet ordna med utleie av leilighet, Laila sa opp sin barnehage-jobb, mens Sigmund fikk permisjon fra sin jobb som programvareutvikler, og de begynte å lære seg aserbajdsjansk, etter tips fra folk som hadde vært i landet før. 

Fint og flott – men ikke alt funker
I januar 2018 satte de seg på flyet mot Baku. 

– Hvordan var førsteinntrykket da dere først kom hit?

– Allerede på flyplassen fikk jeg et første møte med at ting er stort og flott og fint, men at ikke alt funker, ler Laila.

For Sigmund sin del gjorde det inntrykk at Normisjons medarbeider Mehman, som hentet dem, hørte på lovsanger i bilen. – Synet av alle de svære opplyste byggene på vei inn mot byen, med glorete, unødvendige showting midt på natta var også noe jeg la merke til, forteller Sigmund. 

Gjennom året de har vært her, har Laila vært en del av Normisjons team som arbeider ved barnehjemmet i Merdekan, mens Sigmund har vært IT-konsulent overfor selskapene Normisjon arbeider gjennom i Aserbajdsjan. 

– På barnehjemmet har jeg hjulpet til med praktiske ting som å skifte klær på barna, mating, jeg har bidratt i forskjellige former for terapi og prøvd å hjelpe ungene å utvikle seg, være sammen med dem, gi dem en god stund og vist omsorg, forteller Laila. Når vi har hatt litt ekstra tid, har jeg vært rundt på avdelingen og fjasa og tulla og forsøkt å spre glede og kjærlighet, også har jeg gitt bort mange klemmer.

For Sigmund sin del var arbeidsoppgavene vært mindre veldefinert, noe som også var forventet:

– Jeg har forsøkt å hjelpe medarbeiderne på kontoret å løse de IT-problemene de har hatt. Å sette opp sky-system, hjelpe og oppdatere websider og slikt. Gjennom et av selskapene Normisjon jobber gjennom har jeg og hjulpet til med å konvertere noen kristne bøker som var oversatt til aserbajdsjansk til e-bøker, slik at de kan gjøres lett tilgjengelig for folk. I tillegg til dette har jeg har også fått være frivillig konsulent for et solenergi-selskap som drives av en nordmann her i Baku, forteller Sigmund. 

Hverdags-tro
Noe av det som har gjort inntrykk på Laila og Sigmund i møte med aserbajdsjanere, er hvor viktig tro er i hverdagen. 

– Det å ha en tro er mye mer en vanlig del av hverdagen her. I Norge blir det stua litt unna, sier Laila. 

De forteller om en spesiell opplevelse da de var på tur til fjellandsbyen Lahich under Ramadan: 

– Vi bodde på et gjestehus som var bygd av landsbyens engelsklærer og hans kone, og vi spiste middag sammen med dem etter solnedgang. Da bad de sin muslimske bordbønn og vi vår kristne bordbønn, og så spiste vi sammen. 

De har også fått oppleve hvor viktig troa er i hverdagen for de lokale kristne kollegaene i Normisjons-arbeidsfellesskapet: 

– Helt i begynnelsen av oppholdet, en dag jeg var på kontoret, hørte jeg at to av kollegaene satt og sang lovsanger med en gitar på et annet rom, forteller Sigmund. – De var ikke spesielt begavet, men det var så ektefølt, med to spake stemmer som satt og sang sanger vi bare kunne gjette oss til betydningen av. 

Fasader og tepauser
Men det å bo i en annen kultur byr også på utfordringer og frustrasjoner: 

– Det jeg har irritert meg mest over er det med fasader, at ting skal være bra og pent uttapå, og så er det ikke så nøye om det funker, forteller Laila. Et eksempel fra barnehjemmet er at de setter til side utstyr og andre ting som skal brukes når det blir fint besøk. 

For Sigmund sin del har frustrasjonene vært mer arbeidsrelatert:

– For meg har det vært utfordrende at arbeidet ikke har stått til min forventning om framdrift og tempo. For eksempel da jeg jobba med å sette opp en sky-løsning for Normisjons arbeidsfellesskap, tok det 4-5 måneder å ta beslutningen om hvordan det skulle settes opp, og bare 2 dager å sette det opp. 

Men Sigmund forteller også at det har vært meningsfullt å jobbe blant lokale kollegaer. Ting tar mer tid her, men allikevel har folk mer tid. – Kanskje det burde være litt mer rom i det norske arbeidslivet for å sette seg ned og ta en kopp te?

Gode minner
– Hva er de beste minnene dere sitter igjen med etter dette året?

For min del er det masse herlige, snodige minner med ungene på barnehjemmet, sier Laila. Det er veldig gøy å se når det er små framskritt, bare det å få ungene til å smile og vite at det at jeg er der gjør at de har en bedre dag.

Sigmund har gode minner fra reisene de har gjort ut av Baku:

– Et eksempel er da vi feira påske i Nich og våkna til lyden av fugler som sang, og gikk og tusla oss en tur på veien med utsikt til store Kaukasus på morgenkvisten og hilste på ei ku som kom forbi. Eller da vi var i Lahich og møtte på en 10-årig guttunge med 10-12 sauer som han jagde hjem til kvelden. 

– Hva vil dere si til andre som vurderer volontørtjeneste?

En ting vi har opplevd er at de pengene vi hadde spart opp, varer veldig lenge her. Økonomien i dette har vært langt mindre skremmende enn vi hadde forventa, sier Sigmund. Jeg vil tro at Aserbajdsjan kanskje er et av Normisjons samarbeidsland med høyest kostnadsnivå. 

– Hvordan har dette oppholdet forandret dere?

– Sånne forandringer ser man kanskje ikke selv, sier Sigmund, og fortsetter: Kanskje vi har blitt litt modigere, for vi har tatt et stort skritt ut i verden. Vi har brutt opp og brutt ut. Vi har også fått litt mer perspektiv på økonomi, og hvor rart og sært Norge egentlig er i den store sammenhengen. 

– Det at det nesten ble opprør da bussprisene ble hevet med 10 qepik, som ikke er mer enn 50 øre, var vanskelig for en nordmann å ta innover seg, forteller Laila.