Familien Jøssangs nyhetsbrev, april 2020


Så var vi tilbake. 

Sånn startet vårt første nyhetsbrev sist gang – og sånn kan det like godt starte denne gangen også. 

 3 av 5 med noenlunde fokus er ca så bra man kan få det 

For nå sitter vi her – i en leid bolig på Vaulali leirsted – og har allverdens tid sammen som familie, og lite tid og mulighet til å være med andre. Vi har kommet hjem til en annerledes hverdag, som det er for de aller fleste. Vi får mange kommentarer på at «det ble en liten tur, gitt» – og merker at det føles nok lenger med to måneder i Senegal, enn hjemme i Norge. Ikke fordi det ikke skjer noe eller at vi kjeder oss, men fordi det er så mye inntrykk og nye erfaringer at det er rart å tenke på at vi «bare» fikk to måneder i denne omgang. Her er litt av det vi har gjort. Ungene var en del syke første måneden, men siste måneden var de friske og det hjelper på det meste i hverdagen. 

This goes to you: Dream Team Senegal. 
Lærer, ettåringer, fam Amlie og fam Håland og en stødig og god direktør som hadde roen når det kokte som verst. Troen og begeistringen for at Gud er mektig til å møte Malinkefolket. Omsorg for hverandre, ærlige om livets oppturer og nedturer, fokusert på å ha Jesus i sentrum og bygd opp med en ukesrytme med fokus på bønn, tilbedelse og å være der for hverandre i teamet, for naboer og lokalbefolkning. VI er SÅ takknemlige! Og gleder oss til fortsettelsen på dette. 

Landsbyen. 
Familien Moskvil bodde i 2014 et halvt år i en liten malinkélandsby halvannen time unna byen vår. Da vi var i Senegal i 2016-17 var Møyfrid og jeg (Kari) ukentlig i denne landsbyen og lærte språk, oversatte bibelhistorier fra fransk til malinké (Møyfrid) og hang med damene på «tunet». Etter hvert som det har vært utskiftninger i teamet, har disse besøkene mer eller mindre fortsatt, for å ivareta de gode relasjonene som vi har fått. Like før jul tok noen av kvinnene initiativ og sa de gjerne ønsket å høre mer av bibelhistoriene. Dermed startet vi damer allerede i midten av januar, like etter vår ankomst til Senegal, å reise ukentlig på dagsbesøk til landsbyen. De aller fleste gangene fikk vi være sammen med en liten gruppe damer (mellom 5-10) og gjøre «oppdagende bibelstudier» på malinké. Damene var ivrige etter å høre og i mars hadde vi fullført 7 samlinger. Dette var det enormt fint å få være med på, selv om jeg ikke alltid klarte å henge med i samtalene Miriam og Ingrid hadde på lokalspråket. Hver gang fikk vi be sammen, og hver gang dukket behovet deres for vann opp. Brønner som bli tomme i varmetiden, brønner som er ødelagte og pumper som ikke fungerer. Nå i Korona krisen, som heldigvis ikke har rammet Senegal hardt foreløpig, men som allikevel setter begrensninger i hverdagen fordi de ikke får solgt varene sine, og varmetiden som på ordentlig har satt inn med 45 grader om dagene og 30 på nettene, så prøver vi å huske ekstra på landsbyen. Mange går nå flere dager uten mat. Vær med å be for mat og vannsituasjonen. At alle skal få spise seg mette, at de skal ha tilstrekkelig rent vann. At Gud skal få åpenbare seg for de som allerede har fått hørt litt, i drømmer eller på andre måter. 

Et slags forsøk på å henge med når ungdommene i bydelen kjørte ryddeaksjon 

Hovedfokuset vårt denne våren skulle være tilvenning til kultur og læring av lokalspråk. Vi har gått på fransk hele høsten, og føler oss ikke utlært enda. Å starte opp med et nytt språk har vært utfordrende, men det har vi også vært forberedt på. Vi har kommet nok i gang med dette til at vi håper å kunne studere dette språket i Norgesoppholdet vårt, hvor lenge det enn måtte bli. 

Hjemreise 
Lørdag 14. mars fikk vi beskjed fra vår direktør at Normisjon hadde besluttet at alle norske misjonærer skulle evakuere grunnet koronasituasjonen. Vi måtte reise mandags morgen, og tilbragte ventetiden til rette flyet på et veldig fint hotell nærmere flyplassen sammen med hele teamet. Der hadde vi det ganske så fint helt frem til onsdags morgen, da vi skulle sjekke inn online for kveldens fly. Det viste seg at han med ansvar for én ting, nemlig pass, hadde klart å få med seg to, ikke sju pass, resten lå igjen i huset. Vi fikk tak i hushjelpen som fant dem fram, og en taxi som la ut på det vi trodde skulle bli maks 7 timers kjøretur til byen vi var i. Etter flate mobilbatteri, samtale med militærpoliti som hadde stoppet noen senegalesere i full fart med en bunke norske pass og dekkskift på alle fire hjul kom de endelig frem 9 timer senere, og vi hadde det fryktelig travelt på vei til flyplassen. 

Alle barns store helt; Einar ble dagens mann på flyplassen 

Med en høygravid Miriam i teamet (to uker til termin) og allerede en ombooking etter avslag fra flyselskapet var det godt når vi endelig fikk satt oss i flysetene og flyet lettet bare en halvtime før all flytrafikk mot Europa ble stengt. Vi tok samme fly som familien Håland og hadde pakket det vi trodde vi trengte med tanke på en eventuell flyfødsel. Så alle i teamet, spesielt Miriam, Arne og Kari, var lettet da de regelmessige «kynnerne» roet seg en time ut i den første flyturen. Men det var flere skjær i sjøen; En ombooking gikk skeis, og etter mye styr på flyplassen med tilnærmelser til slagsmål (ikke oss!!) og trusler om arrestasjon (oss…) klarte noen å få de tre skole- og barnehagejentene våre med på kveldens fly, trodde alle. Ved innsjekk ble Anne-Gitte stående igjen, og for at hun ikke skulle bli værende igjen alene måtte Einar si farvel til kone og barn ved gaten, uvitende om hvor lenge de måtte bli værende igjen i landet. Med god hjelp fra hovedkontoret til Normisjon og reisebyrået klarte de å få billetter til Elfenbenkysten dagen etterpå og videre hjem til Norge. 

Huset vårt på Jørpeland er leid ut, men vi har fått leie en enebolig på Vaulali leirsted. Da vi landet på Sola lufthavn sto det klare to biler på parkeringsplassen fylt av nystekte lapper, kaffe på termos, kanelsnurrer og varme klær. På Vaulali hadde foreldrene våre fylt opp kjøleskap og hentet alt vi trengte av klær og utstyr fra huset vårt på Jørpeland, Andres sine søstre hadde kjøpt en stor pose med leker til barna. Mormor hadde på to dager strikket ny ullgenser til Marion som hang så fint over en sofarygg når vi kom inn i stua. En skikkelig god avslutning på et par strevsomme dager på farten. 

Korona. 
Vi følger ganske nøye med på situasjonen og tråler diverse nyhetsstasjoner for nytt fra vest-Afrika, noe som er overraskende vanskelig hjemmefra! Det første koronatilfellet kom til Senegal 2. mars, og to uker senere var alle læresteder og flyplasser stengt, mens offentlige ansamlinger som bryllup og andre familiefester forbudt – selv om det «bare» var 20 påviste tilfeller i landet. 

I en slik kultur er det ikke like lett å isolere seg og holde avstand. Bare et fåtall har mulighet til å ansamle mat for flere dager om gangen, eller må jobbe på svært befolkede steder. Helsevesenet har også mye mindre kapasitet og ikke det samme utstyrsnivået som vestlige sykehus. Enn så lenge øker ikke antallet i nærheten av samme skala som i Europa og man håper at det er riktig, og ikke skjuler mørketall som en hører om fra andre steder. Foreløpig er et av de store problemene at det fabrikkeres mye usanne teorier om viruset, både om opphavet, bakgrunn og måter å motvirke det på. Vi klamrer oss til den muligens ikke helt pålitelige teorien om at viruset trives dårlig i varme, men dersom den stemmer, så er byen vår et av de tryggere stedene på denne kloden i disse dager… 

Vær gjerne med å be for alle de titalls, kanskje hundrevis av millioner mennesker blant jordas fattige, som sitter hjemme i forskjellige varianter av portforbud uten muligheter til å skaffe seg hverken mat eller rent vann på toppen av allerede håpløse omstendigheter. 

Tusen takk til menigheter som støtter oss hjemme. Vi er så takknemlig for at dere ber og støtter oss! Takk for at dere husker på oss og Senegal. 

Dersom dere vil støtte arbeidet vårt, kan dere gjøre det her.

Relatert innhold

En kirke gjenoppbygges

– Det er som et nytt liv og en ny verden at vi har fått denne kirken. Vi tar del i Jesu lys, sier Rafik Danakari

Read article "En kirke gjenoppbygges"

Det er ikke over enda

Ingrid Amlie forteller om dagene like før den brå hjemreisen fra Senegal, og om håpet for arbeidet videre.

Read article "Det er ikke over enda"

Går så det suser

Sykepleierskolen i Okhaldhunga har nå to grupper på 20 studenter hver, men selv om mye går bra er det også mange spennende utfordringer.Går så det suser

Read article "Går så det suser"