Fra landsby til landsby på sykkel

«Er du Karen fra den norske misjonen?» ble jeg spurt om i kommentarfeltet på Facebook.

Relasjonsbygging har vært en viktig del av arbeidet i Mali. Det handler mye om at vi jobber på grasrota, lærer oss språket og kulturen i landet. Foto: Normisjon
Tekst: Karen Ekern

Det dukker opp en kommentar på det siste bildet jeg har lagt ut på Facebook. Det er et helt vanlig malisk navn på ham som har skrevet til meg. Det er ikke noe tydelig profilbilde, og jeg kjenner mange som heter det samme både til fornavn og etternavn i Mali.

Jeg er rett og slett ikke helt sikker på hvem dette er, men jeg svarer ham. Han kommenterer ikke bildene mine, men spør om jeg er Karen fra den norske misjonen. Det er ikke så rart at han spør, for i Mali er jeg kjent under et annet etternavn, som malierne har gitt meg, og på profilbildet er jeg vinterkledd med lue og vinterlig bakgrunn.

Jeg svarer kasonké
Han har skrevet på fransk, men jeg svarer på kasonké, og det kommer kjapt respons på lokalspråket. Han forteller at han er i Spania og har vært der i to år. For å prøve å finne ut hvem han er, spør jeg om det er andre kjente der han er og hvilke landsbyer de kommer fra. Han svarer bekreftende på at de er flere og at mange av dem kjenner meg, selv om jeg nok ikke kjenner dem. Han spør faktisk nå om det er mulig å få tak i bøker, og jeg må bare si at det kan ikke jeg skaffe fra Norge.

Ut ifra landsbynavnene han har nevnt, skjønner jeg nå at dette dreier seg om unge menn som har gått på ungdomsskolen i en landsby jeg har bodd i, og jeg vet hvilken familie han selv kommer fra. Skolen var min nærmeste nabo, og i middagspausen kom ungdommene og satt under skyggetaket på «misjonen» og drakk vann fra krukka vår.

Jeg satt ofte og pratet med dem. Jeg viste dem heftene vi hadde laget på lokalspråket og lærte dem hvordan alfabetet var på kasonké.

Karen Ekern

De fikk kanskje et hefte eller en kalender, og jeg solgte en periode mange bøker til elevene som kom med sine lommepenger og fant det interessant å lese på sitt eget språk i stedet for på fransk som de brukte på skolen. Det siste han skriver i kommentarfeltet før vi avslutter, er «Takk for alt dere har bidratt med hjemme hos oss.»k

På grasrota
Akkurat da jeg satte meg til å skrive nå, ringte telefonen. Det var fra Mali. Det var en som ville høre hvordan det stod til og ville hilse fra alle.

Disse eksemplene viser noe av resultatet av at Normisjons misjonærer alltid har arbeidet på grasrota og brukt tid på å lære språket og bli kjent med lokalbefolkningen. Vi har prøvd å se folk og ikke gjøre forskjell, men bry oss om både høy og lav. Når vi har begynt i nye landsbyer, enten det dreier seg om evangelisering eller prosjektarbeid, har vi alltid fått med oss en lokal kontakt og besøkt landsbysjefer og de eldste for å presentere oss og forklare hvorfor vi har kommet.

Misjonen har et godt rykte, og det skyldes nok at vi har brukt tid på lederne, men også på voksne og barn i alle aldre.

Syklet
Da vi startet opp med Helsehageprosjektet i 2005, brukte vi mye tid rundt i landsbyene. Jeg var sammen med de ansatte i prosjektet og besøkte alle grendene. Vi overnattet ofte under enkle forhold og spiste selvfølgelig den lokale maten. Jeg har brukt sykkel for det meste, og da kommer jeg nært på folk. Det er naturlig å hilse og prate litt, slik har jeg blitt kjent med mange.

Noen ganger har jeg hatt bruk for hjelp til å finne veien eller til å lappe en punktert sykkel. Jeg tror det er med på å skape gode relasjoner at vi har bruk for hverandre.

Da vi startet opp med Helsehageprosjektet i 2005, brukte vi mye tid rundt i landsbyene. Jeg var sammen med de ansatte i prosjektet og besøkte alle grendene. Foto: Normisjon

Det er store kulturforskjeller mellom Norge og Mali. I Norge er vi vant til å kunne stole på nesten alle, mens i Mali stoler mange i utgangspunktet ikke på noen.

Tillit
Jeg har ofte hørt folk kommentere at vi i misjonen gjør det vi sier. Har vi lovt noe, så holder vi det. Dette er kanskje den viktigste grunnen til at vi har fått tillit. I prosjektet lyktes vi med dugnadsarbeid når det gjaldt brobygging og veiarbeid, men det mest slående var hvordan tilliten skapte resultater for helsearbeid.

Da vi startet, var nesten ingen barn vaksinerte. Kvinnene fødte uten helsepersonell og hadde aldri vært på svangerskapskontroll. På lokalradioen var de vant til å høre om dødsfall, og ofte hadde noen dødd på sjukestuen. Folk var redde for å komme dit. Det ble tilsatt to maliske sjukepleiere i prosjektet, og takket være deres måte å behandle og møte folk på, fikk de stor tillit. Ved avslutningen av prosjektet etter 11 år, var sjukestua den beste i fylket. De fleste kvinnene gikk
til svangerskapskontroll og fikk faglig hjelp under fødselen. De fleste barna blir nå vaksinert.

Relatert innhold

Lytter til Bibelen via en app

Normisjon arbeider blant flere folkegrupper der mennesker utsettes for fiendtlige holdninger og forfølgelse for sin tro. Les om folkegruppen som lytter til Bibelen gjennom en app.

Read article "Bibelen til kristne i det skjulte"

Nå kan du søke om GUS-stipend

Er du etablert i arbeidslivet, men kunne tenke deg å ta fri for å studere Bibelen? Gå Ut Senteret har nå etablert GUS-stipendet. Søknadsfrist 20.april.

Read article "Etablerer GUS-stipend"

Enda et folkeslag får Bibelen på hjertespråket

FN-styrker beskriver Mali som et av verdens farligste land, men utsending Guri Enger savner å kunne sitte i naborommet med medarbeiderne sine i Mali. Snart får kasonkéene Bibelen på morsmålet.

Read article "Enda et folkeslag får Bibelen på hjertespråket"