– Hva skal jeg med Gud i livet mitt?
Kamilla forstod ikke hvorfor folk valgte å være kristne. Det satte jo bare begrensninger på livet. Men så opplevde hun å bli sett på en helt ny måte, og et tomrom i henne ble fylt.
Tekst: Elise F. Osmundsen – foto: Elise F. Osmundsen / privat – publisert Ferskvare 4, 25/06.01.2026
Kamilla H. Bruknapp (19) er oppvokst på Klepp med en kristen mor og en ikke-kristen far.
Hun var aktiv i barne- og ungdomsarbeidet hjemmet på barneskolen, men når hun begynte på ungdomsskolen var det andre ting som fristet mer.
– Jeg begynte å feste og drikke, og syntes det var veldig gøy, forteller hun og legger til:
– Og da følte jeg ikke lenger at jeg hadde en plass i ungdomsarbeidet i menigheten.
Hun forstod ikke hvorfor hun skulle tro på Gud, eller hva den kristne troen skulle ha å si i hennes liv. Hun hadde det jo så fint der hun var.
– Hvorfor gidder de?
Til de hun traff, sa hun nå at hun ikke var kristen, men det turte hun ikke si til de kristne vennene sine. Helt til hun i fjor sommer møtte en av disse venninnene på kafé.
Hun fortalte hva hun gikk rundt og tenkte på, og at hun ikke lenger anså seg som kristen.
Det viste seg at venninna også hadde gått rundt og tenkt på det samme.
– Vi ble sittende i mange timer å snakke om hvor bra livet var nå når vi kunne gjøre hva vi ville, og at vi ikke forstod hvorfor folk gadd å være kristne, forteller Kamilla.
Men hun innrømmer at de begge nok egentlig satt og visste at det ikke var helt sant.
Kjente noe trygt
To uker senere var de begge på et kveldsmøte på en leir.
De satt helt bakerst og var egentlig ikke helt med på det som skjedde, da en dame de ikke kjente kom bort til dem.
Venninna til Kamilla hadde et vondt kne som hun ville be for.
– Så begynte hun plutselig å be om helt andre ting også, som vi ikke hadde fortalt noe om, sier Kamilla og forteller videre:
– Hun ba blant annet om at vi skulle finne tilbake til Gud og forstå at vi var elsket av ham. Og at vi skulle finne et kristent fellesskap.
Det kjentes trygt og godt, og gjorde noe med Kamilla.
Dagen etterpå sa hun til venninna si at når hun flyttet til Kristiansand for å studere, ville hun finne seg et kristent fellesskap og prøve å finne ut av ting.
Litt forvirra
Litt rådvill og forvirret tok Kamilla kontakt med en tidligere leder for tips til hvordan nærme seg troa.
– Jeg har søkt bekreftelse i andre ting som ikke gir meg noe, og det føltes som jeg hadde et tomrom inni meg. Jeg visste at jeg nå ville følge Jesus, men visste ikke helt hvordan jeg skulle gjøre det, forteller hun.
Læreren ga henne et tips om å lese bibelen. Og noen uker før hun flyttet til Kristiansand, kjøpte Kamilla sin første bibel og begynte å lese.
– Det snakket til meg med en gang, smiler hun.
– Måten Jesus møtte folk, og ting han sa. Det var noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg.
Men når hun flyttet til Kristiansand og ble med på fadderuka, ble ting litt utfordrende igjen.
– Jeg ville jo finne meg venner, så jeg ble med på alt i fadderuka. Men da begynte jeg å tenke på nytt at nå kan jeg jo ikke gå i kirken.
Så Guds kjærlighet
Men så fikk hun et møte med noen, som skulle forandre alt.
På vei til byen en kveld, gikk Kamilla og gjengen hennes forbi Norkirken Kristiansand. Der stod noen og delte ut vafler.
Kamilla stoppet opp og kom i prat med en, men ble raskt dratt med videre. Men det tok ikke lang tid før hun var tilbake.
Hun kom på nytt i prat med han fra tidligere, Magnus, og kona hans Malin.
– De møtte meg på en helt annen måte enn jeg hadde forestilt meg. De var så åpne og ikke dømmende, forteller hun og legger til:
– De viste veldig Guds kjærlighet gjennom måten de var på.
De inviterte henne med på gudstjeneste, og tok henne med inn i menigheten. Kamilla fant det kristne fellesskapet.
– Det har endret livet mitt
– Og nå er jeg her, ler Kamilla.
Litt over et år er gått siden det avgjørende møtet under fadderuka.
Nå går hun fast i studentarbeidet i Norkirken Kristiansand, går i bibelgruppe, har vært på misjonstur til Tsjekkia og var selv med på å dele ut vafler og prate med studenter under årets fadderuke.
Det å se andre stå støtt i troen, både på turen til Tsjekkia og i det daglige i Norkirken, har vært veldig inspirerende.
– Jeg tok valget om at det er Jesus jeg vil følge, men det kan være litt vanskelig å gjøre det alene, forteller hun.
– Å møte andre kristne, og sammen ha et fokus på Gud, har vært veldig viktig.
Det fellesskapet, og plassen det gir til å utforske troen, har betydd alt.
– Dette året har vært det beste i mitt liv, sier hun.
Det betyr ikke at året har vært perfekt. Egentlig vil hun si det har vært et veldig krevende år. Å flytte hjemmefra, til helt ny by, og å begynne på studier, er ikke alltid bare lett.
– Men det å da vite at jeg har noe stabilt i livet. Og at jeg kan komme til Gud med alt, uansett hva det er, det har endret livet mitt, avslutter Kamilla og smiler.