Jentebarnet som ikke ble friskt

På Basha ansettes kvinner som har levd store deler av livet sitt på gaten, i fangenskap eller ekstrem fattigdom. Mange av dem kommer fra dysfunksjonelle hjem, og noen har aldri hatt et hjem. 

21. november 2019
Tekst Gerd Eli Haaland
Illustrasjonsfoto Amalie Holm/David Einan

Illustrasjonsfoto: Amalie Holm

I min jobb på Basha har jeg fokusert mye på barna. Jeg har fått være med å gi medisinsk behandling, følge opp graviditeter, tilrettelegge for sikre fødsler, optimalisere ernæring. Men det jeg har sett størst behov for og brukt mest tid på, er å hjelpe mødrene til å gi god nok omsorg til barna sine. Kan man bli en god nok mor når man aldri har opplevd at noen var glad i en? Hvis du ble mishandlet og forlatt som spebarn, vet du da hvordan du skal ta deg av ditt eget barn når den tid kommer? 

Ble ikke frisk
En av ettåringene på dagsenteret har en spesiell plass i hjertet mitt. Moren var gravid da jeg startet i Basha, og jeg fulgte henne nøye opp. Da jenta var rundt 3 måneder begynte vektoppgangen å stoppe opp. Jenta var syk hele tiden. Oppkast, diaré, meslinger. Flere runder med sykehusinnleggelser.

Moren var tydelig deprimert. En måned etter datteren ble født, hadde morfaren hengt seg hjemme i huset hennes. Hun hadde tatt faren hjem til seg for å passe på ham, for han hadde vært syk lenge. Nå hadde hun mislyktes helt, og alle klandret henne. Familiemedlemmer ringte henne og fortalte henne at det var hennes skyld at faren nå var død. Mannen hennes hadde kranglet med faren kvelden før selvmordet, og nå hadde han stukket av. Mannen ville heller ikke være hjemme i huset siden hun ikke klarte å få den lille jentebabyen til å slutte å gråte. 

Illustrasjonsfoto: David Einan

Sammen med rådgiveren vi har på Basha prøvde jeg å rådgi moren så godt jeg kunne, men verken mor eller barn ble bedre. En dag kom ikke mor på jobb, og jeg ble veldig urolig. Hun hadde ikke kommet dagen før heller, og ingen fikk kontakt med henne. Hun hadde ikke fungert i jobben på Basha, så noen i staben hadde bedt henne om å slappe av hjemme noen dager.  Det gikk kaldt nedover ryggen min. Jeg fryktet at hun hadde tatt livet sitt. Sammen med en av kvinnene som bodde like ved kvinnen dro vi ut i slummen for å finne henne. Jeg har vært noen turer i slumområdene, men dette er det verste jeg har sett. Kvinnen hadde nettopp flyttet til et dårligere hus i slummen. Uken før hadde jeg insistert på å legge inn jentebabyen på et sykehus for underernæring. Kvinnen ville ikke, og jeg fattet ikke hvorfor. Vi betalte jo for alt sammen. Sykehuset sa at babyen var svært syk, og måtte nok ligge der i ti dager. Det ble for lenge for mannen. Han sa at han skilte seg fra henne og ville finne seg en ny kone. En kone som ikke kan holde barnet hans friskt hadde han ikke bruk for, og ti dager uten kone hjemme ville han ikke risikere. Kvinnen er en av våre beste produsenter, hun tjener godt, og hadde spart opp til å kjøpe to transportsykler til mannen sin. Slik kunne de få en ekstra inntekt. Men mannen solgte disse to da barnet ble lagt inn på sykehuset. Ikke for å betale for sykehusutgiftene, men for å nyte livet litt selv. 

Forlatt
Nå bodde kvinnen og barnet i et skittent lite skur i den nederste delen av slummen. For å komme til husrekken hennes måtte vi gå på sementsekker som var lagt ut i kloakken. Stanken var forferdelig. Et steg feil, og jeg ville bli ubehagelig våt på beina. Utenfor rommet hennes, var det en felles kokeplass for 20-30 rom. Fra kokeplaten til kloakkrennen var det under en meter. Jeg forsto hvorfor barnet og moren hadde konstant diare. Hun var ikke hjemme, men naboene hadde sett henne om morgenen. Jeg var lettet. Nå måtte vi bare sikre oss at hun fikk beskjed om at vi lette etter henne. Vi fant en fetter av henne som bodde rett utenfor slummen. Jeg fikk avtalt at han ville ta kvinnen og barnet hjem til seg de neste dagene. På dagtid ville vi ha henne på kontoret, og gi mor hvile og god mat. En kvinne i huset der ville hjelpe med å passe babyen slik at mor fikk sove. 

Neste dag kom kvinnen til meg på kontoret. Hun kunne ikke forstå at jeg som hvit doktor kunne gå på besøk der i slummen. Hun skjemtes over hvordan hun bodde, men var tydelig beveget da hun skjønte at jeg brydde meg virkelig om henne og barnet hennes. Noen dager senere klarte vi å få mannen inn til samtale med oss. Han hadde ikke funnet seg en ny kone allikevel, og ville prøve å komme tilbake til familien. Han manglet ikke ord i å beskrive hvor dårlig konen var som mor. Hun kunne ingenting, gjorde ingenting, var ikke verdt noe, og det var helt og holdent hennes feil at babyen var så syk.

Trykker hverandre ned
Gjennom denne og alt for mange lignende historier har jeg fått erfare hvorfor barn blir og forblir syke. Vi kan gi dem det de trenger av proteiner og kalorier, men når de blir født inn i en familie som trykker hverandre ned, så blir de symptombærer for alle sammen. Jeg fortalte far at dette barnet ikke blir friskt før han begynner å ta seg godt av konen sin. Det er lettere sagt enn gjort. Derfor begynte vi med jevnlige møter med ekteparet. Vi har brukt mye tid på å få mor bedre. Til rette legge for god søvn, god ernæring og tid og plass til å bare være sammen med barnet sitt. Heldigvis gav det resultater. Sakte men sikkert begynt barnet å vokse igjen. 

Nå er hun 15 måneder og er en solstråle. Hun er vår minste ettåring, men hun stabber rundt, og har sagt sine først ord. Fortsatt hender det at moren slår henne. Når jeg spør hvorfor så svarer mor at det er fordi mannen slår henne. Jeg kan ikke forstå det, men jeg har skjønt at det er slik. Volden mange av disse kvinnene blir utsatt for må få utløp et sted. Ofte er det på barna. 

Illustrasjonsfoto: David Einan

Foreldreveiledning
Derfor starter Normisjon nå opp med foreldreveiledning som er skreddersydd til disse kvinnene og deres menn. Det er ingen lettvinte løsninger, og det tar langt tid å endre holdninger og atferdsmønstre. Men vi vet at det virker. To grupper med foreldre er kommet gjennom kurs med ICDP- International child development program. Responsen er veldig positiv. Foreldrene oppdager at barna er selvstendige individ, og klarer å se verden fra deres synspunkt for første gang. Fordi de får et alternativ til foreldrevolden så reduseres vold fra foreldre til barn betraktelig. 

For min del er jeg overbevist om at dette foreldreprogrammet er en del av løsningen på å bryte fattigdomssirkelen og forhindre at en ny generasjon barn blir utsatt for menneskehandel. 


Du kan gi en gave til dette prosjektet her!

Saken sto opprinnelig på trykk i Ferskvare 3/2019. Ønsker du å få Ferskvare gratis tilsendt i Posten? Du kan opprette et abonnement her.

Relatert innhold

Fra ingenting til alt

Read article "Fra ingenting til alt"

Bedre kompetanse

Vefa Mammedova og Nurana Khalilova arbeider både i Normisjons arbeid på barnehjemmet i Merdekan, men driver også Heyat Ressurssenter to dager i uka.

Read article "Bedre kompetanse"

Frukt som varer

«Dette skal du ha til tegn: Det første året skal dere spise korn som vokser av seg selv, andre året kornet som vokser av det igjen, men tredje året skal dere så og høste, plante vinmarker og spise frukten!» (Jesaja 37:30)

Read article "Frukt som varer"