Land og støv

På en betongplattform midt i en landsby er menn og kvinner samlet for å diskutere et viktig tema – deres landrettigheter. Sammen har de bestemt at de skal kjempe lovens vei for ikke å måtte leie bort sitt land til steinknuseverk. Det er en viktig avgjørelse for deres fremtid.

10. september 2018
Tekst og foto Audun Nedrelid

Ettermiddagssolen legger seg over landsbygda i delstaten Jharkhand i India. Her har landsbybefolkningen dyrket jorda og levd av naturen i generasjoner. Men «skogslandet», som Jharkhand betyr, har ikke lenger mye skog. Landskapet er preget av støvskyer fra de mange steinknuseverkene som finnes her.

Siden dette er et område med mange mineraler er store deler blitt omgjort til åpne gruver og grustak. Etterspørselen øker i takt med Indias fremadstormende utvikling. Problemet er gruvedriften skjer på landområder som tilhører urbefolkningsgrupper som santalene.

Mafia
– De eldre pleier å si: «Har du et eget land, har du et liv. Om du ikke har et land, har du ikke noe liv!»

Sakal foran plattformen LWSIT har bygget. På denne plattformen tar landsbyen viktige bestemmelser i fellesskap.

Det sier Sakal Bayen. Han er landsbysjef og sitter på en betongplattform som er plassert midt i landsbyen. Kvinner og menn er samlet og sitter bak han. De er alle engasjerte. De har en visjon.

For rundt femten år siden kom det en forretningsmann inn i landsbyen deres. Han overtalte landsbybefolkningen til å la ham starte gruvevirksomhet på deres land mot at de fikk arbeid der. Det ble ett av de mange illegale steinbruddene som ble åpnet på den tiden, med mafialignende metoder og korrupte kontakter langt inn i lokale myndigheter.

Sprengning fra de åpne gruvene ødela hus, veier og avlinger. Støv fra knuseverkene kom inn i landsbyen. Landsbybefolkningen levde i frykt – men de gjorde ikke motstand. De var redde for makten eieren brukte mot dem, både fysisk, politisk og økonomisk.

Verkseierne prøver fortsatt å overtale landsbyen å gi mer av landet sitt til gruvedrift. Sakal forteller at de diskriminerte og fremførte trusler, og prøvde å splitte landsbybefolkningen i spørsmålet. Den marka som ikke var dyrket, men som tilhørte landsbyen, okkuperte de med maskiner og store lastebiler.

– Vi ble redde, for de hadde de lokale myndighetene med på laget. 

Ifølge indisk lov kan ikke land som tilhører urbefolkning selges, men landet kan leies i femårs-perioder. Landsbybefolkninger, som ofte lever i ekstrem fattigdom, er derfor lette å overtale. Hvor frivillig denne leiekontrakten er og hvor god leiesum de får er et annet spørsmål. 

– I dag tenker vi at om de fortsetter å åpne disse knuseverkene i landsbyområdene, vil marka vi bruker til å dyrke på bli borte. Dette vil gå utover den neste generasjonen, sier Sakal bekymret.

Sakals landsby har to valg – enten å underkaste seg truslene fra gruveeierne om å utvide leiekontrakten, eller stå imot. 

Rikt på mineraler
Man må gå noen millioner år tilbake i tid for å forstå hvorfor dette området er så interessant for gruveeierene. Prekambrisk grunnfjell, som er mer enn 600 millioner år gammelt, ligger i store deler av Jharkhand og nabostatene. Dette grunnfjellet er rikt på mange mineraler som kull, jern, uran, gull med mange flere. I tillegg er det store reserver med bergarten basalt og andre steinarter av ypperste kvalitet som kan brukes til bygging av veier og lignende.

I et økonomisk og industrielt lys er derfor dette et viktig område som skaper verdier og mange arbeidsplasser. For miljøet og de som dyrker marken har dette store negative konsekvenser. Det ble i 2017 registrert 65 åpne gruver og 230 knuseverk. De egentlige tallene er mye høyere på grunn av mye illegal virksomhet, og det anslås at det er over 120 gruver og 1200 knuseverker i dette området. Disse har blitt oppført uten å følge noen miljølov, som har ført til store miljøødeleggelser og at dyrkbar mark har blitt lagt øde for alltid.

To brødre står og ser bort på steinknuserverket som ligger like ved landsbyen.

Lutheran World Service India Trust (LWSIT), Normisjons lokale partner, har siden slutten av 1980-tallet drevet med utviklingsarbeid i dette området, hovedsakelig blant santaler og i deres landsbyer. De så hvordan steinindustrien påvirket og utnyttet fattige landsbybeboerne ved å ta deres land i bytte mot arbeidsplasser.

I 2010 startet LWSIT et konkret prosjekt støttet av Normisjon rettet mot landsbyer som var direkte berørt av steinindustrien. Debasis Mondal, lederen for LWSITs feltkontor i Jharkhand, forteller at det er mange lag av utfordringer de må jobbe med.  Arbeidet går ut på å gi santalene både motivasjon, støtte og selvtillit til å stå imot presset, både for de som allerede jobber i knuseverkene og de i landsbyene som blir påvirket av industrien. I dag jobber de i 130 landsbyer.

– Vi organiserer trening på felter som miljø, landrettigheter og jordbruk. Det er et stort behov, og landsbyene spør oss om å få mye mer opplæring på disse feltene, sier Debasis.

Likelønn
Området hvor Benagaria ligger, der misjonærene Skrefsrud og Bodding hadde sin bolig og sitt virke i sin tid, er i dag omgitt av utallige steinbrudd og steinknuseverk. Noen kilometer fra Benagaria ligger en landsby som har et steinknuseverk som nabo.

– Det er mange problemer som kommer fra steinknuseverket. Først og fremt er det støvet. Det gir oss puste- og lungeproblemer. Det gjør klærne og husene våre skitne. Vann og mat blir skittent. Alt på grunn av støvet, sier Elgina Murmu.

Knappe hundre meter unna står maskinene og knuser stein fra morgen til kveld. I tillegg til et konstant støynivå, er støvet det verste. 

Elgina er leder for kvinnegruppen i landsbyen. Denne gruppen har fungert i over ti år og har fått mye hjelp og støtte fra LWSIT. Hun forteller at LWSIT kom til gruppen og fortalte at menn og kvinner har krav på likelønn og ga dem trening i hvordan de skulle forhandle med eierene. Som gruppe fikk de det igjennom. I dag er lønnen 200 rupees (ca 25 kroner) dagen for både menn og kvinner.

– Om vi gjør samme jobb som mennene, skal vi også ha samme lønn, sier Elgina.

Elgina Murmus liv har blitt mye bedre etter at hun sluttet å jobbe i steinknuseverkene.

Dilemmaet
Elgina jobber ikke lenger i steinknuseverket. Det samme gjelder naboen Sonali. Hun sier at kvinnene i landsbyen går nå gjennom en krise fordi de ikke får jobbe i steinknuseverkene. På grunn av automatisering ved knuseverkene, trenger de ikke så mye fysisk arbeidskraft.

– Det er ikke noe arbeid å få der lengre, og det er oss kvinner det går utover.

Der kvinnene før måtte løfte steinen opp i store kar og bære den på hodet bort til knusemaskinen, har det i flere knuseverker nå kommet traktorer og andre maskinelle løsninger. Problemet er at dette genererer mye mer støv som kommer inn i landsbyene.

Debasis forklarer at det er et dilemma siden de tidligere hadde jobb og inntekt, men i umenneskelige arbeidsforhold. Disse forholdene begynner nå å bli erstattet av maskiner, som på en side er bra, men samtidig gjør at fattige landsbybeboere mister jobb og inntekt. 

– Før fikk vi jobb og lønn, men nå får vi kun støvet som ødelegger miljøet vårt. Maten, vannet og huset blir fulle av støv. Vi har flere ganger gått til eierne og sagt at de må bruke vann for å hindre at støvet kommer inn i landsbyen vår. Eierene sier de skal gjøre det, men følger ikke opp, så vi skal gå dit igjen og si ifra. Vi gir ikke opp!

Pickles
Siden mange steinknuseverk ikke lengre har behov for menneskelig arbeidskraft, er det å finne alternative inntektsmåter enda mer viktig.

– Vi har diskutert hvilke andre jobber vi kan få og andre måter å leve på. LWSIT har trent oss i å lage og selge pickles,sier Sonali.

LWSIT fikk en egen ekspert fra nabostaten Orissa til å trene kvinnegruppen i landsbyen. Inne i et av husene er produksjonen i gang. I store bøtter blir frukt og krydder blandet før det blir satt i glass. De lager to typer pickles – en av tamarind og en mixed med blant annet mango, gulrøtter og ingefær.

Sonali Baski viser frem pickles som kvinnegruppa har produsert for å selge på markedet

– Gruppen vår ble veldig interessert da LWSIT introduserte oss for pickleproduksjonen. Vi har lært mye og får veldig god inntekt på dette. Noe går til hver enkelt av oss og noe går til felleskontoen for gruppen for å hjelpe andre.

Det er en gammel indisk tradisjon å lage pickles, så kvinnene kan det fra før. Men det å produsere og tjene penger på det var nytt.

– Hvis vi jobber hardt og effektivt med å selge pickles, så tjener vi mer enn å jobbe i steinknuseverkene. I tillegg slipper vi å være borte hele dagen og jobbe i alt støvet.

Kvinnene står og ser på sin støvete og bråkete nabo. Mellom landsbyen og steinknuseverket ligger en grå og tørr rismark som ikke er i funksjon lengre. Noen av barna viser frem bladene på trærne som står ved rismarken. De er fulle av støv – slik som resten av landsbyen. Men tross dette problemet, smiler de og prøver å holde motet oppe.

– Det er mange gode ting i livene våre som har endret seg etter at vi sluttet å jobbe i steinknuseverket. Livet har blitt mye bedre, smiler Elgina.

Samhold
I landsbyen til Sakal har alle i landsbyen samlet seg på plattformen. Kvinnene på en side og mennene på den andre siden slik tradisjonen er blant santalene.

– Vi ble enige om å lage en gruppe bestående av kvinner og menn for å fokusere på å ha våre egne rettigheter i landsbyen. Det er viktig for oss santaler at vi er knyttet til vårt land. Vi kan ikke leve av å migrere fra en plass til en annen. Sammen har vi tatt avgjørelsen om å ikke la steinknuseverkene åpne opp i vårt område, sier Sakal.

En viktig del av arbeidet til LWSIT er å motivere slike grupper til å gå den lovlydige veien for å beholde sitt land. Slik unngår de både en voldelig konflikt og de får en mye sikrere avtale for å beholde sitt land. Det er lett at enkeltpersoner blir overtalt av kyniske gruveeiere med makt og penger, men som en samlet gruppe står de mye sterkere. Derfor lager de slike fysiske plattformer i landsbyene de arbeider i for at det skal være en plass hvor viktige temaer kan diskuteres.

En kvinne reiser seg.

– Kvinnegruppen i landsbyen vår som jeg leder står sammen med mennene våre om dette valget! For hvor skal vi gå etter at landet er borte? Om noen kommer og vil ta landet vårt, har vi allerede bestemt at vi ikke gir det bort!

Sakal nikker enig.

– Vi har bestemt at vi ikke vil kjempe med våpen, men gjennom retten! Vi kan gi vårt liv, men vi kan ikke gi vårt land!

Gi en gave til steinknuserprosjektet her!

Teksten sto opprinnelig på trykk i Ferskvare 2/2018

Relatert innhold

Fra papirløs til fri

Hun giftet seg med en jordløs uten å vite det, og fikk et liv preget av bekymring og angst for fremtiden. Nå er det snudd til håp.

Read article "Fra papirløs til fri"

Den hemmelige sangen

Hvordan driver vi misjon når det blir stadig farligere, og hvordan snakker vi om det vi må holde hemmelig?

Read article "Den hemmelige sangen"

Nye fellesskap er mogleg

I det gamle bedehuset frå 1923 på Sandane har det siste året vore yrande liv. Korleis har dette skjedd? 

Read article "Nye fellesskap er mogleg"