Livstegn i august 2019

 “Oho, Liv søster!! Du er tilbake!! Så tjukk du har blitt!!” 

Kvinnegruppe i Sainpasela 

Det er varme velkomster å få etter sommeren i Norge. Det er slik det går der hjemme, det er lange frokoster og gode middager. Ganske vidunderlig, og jeg vet jeg er veldig heldig som har et slikt hjem å komme hjem til. Takk til alle dere jeg traff disse ukene! 

Nå er jeg tilbake i Nepal og Bajhang. Sist livstegn (som ikke er tilgjengelig på nett, red.anm.)var jo en slags klagesang der jeg sørget over de som forlot prosjektet, uroet meg over visum trøbbel og var ganske overveldet av arbeid jeg ikke følte meg helt kompetent til. Men altså. Visumet gikk i orden, jeg er her på arbeidsvisum nå. Det varer ut i februar, så godt og vel ut prosjekt perioden. Takk og lov! 

Dessuten har nye kolleger trått til: ny prosjekt leder og to nye ‘social mobilisers’. Madhuri har tatt på seg oppgaven som prosjekt leder med stort giv og entusiasme. Det er en fornøyelse å jobbe med henne, hun har mye prosjekt erfraing fra tidligere, og relevant bakgrunn i bl.a. menneske rettigheter. Be gjerne for henne! Hun er en nøkkel person i dette arbeidet. Nøkkel personer er også social mobiliserne, det er de som fasiliterer gruppe-møtene rundt om i de forskjellige stedene. Husk på dem også. 

Mens jeg var i Norge ble det gjennomført en stor sluttevaluering av prosjektet. Møtte de som gjorde evalueringen da jeg var tilbake i Kathmandu, og ble både oppmuntret og glad over å høre deres vurdering av det som er blitt gjort. De brukte store ord, som jeg tenker burde gå først og fremst til partnerne våre og ikke minst til Shrijana og Dev som var med i prosjektet fra starten av. Evalueringen er også nyttig for oss for å lande prosjektet godt. De har gitt noen kloke tanker om hva vi burde fokusere på nå. 

Stolt medlem av kvinnegruppa i Sainpasela 

Arbeidet med å utvikle det nye prosjektet i Bajhang har vært en stor prosess, det har vært spennende, føltes ansvarsfullt og jeg har lært det meste underveis. Det er jo sitatet av Søren Kierkegaard som jeg alltid kommer tilbake til – om hemmeligheten i all ‘hjelpekunst’ – man må passe på å finne den andre personen der hvor han (eller hun!) er, og begynne der. For å kunne hjelp en annen må man først og fremst forstå det den andre forstår. 

Deulikot, forhåpentligvis nytt prosjektområde i Bajhang, Bungal. 

Så vi har prøvd på det, å forstå hvordan livet er i Deulikot, det nye prosjekt området, nabo kommunen til der vi jobber nå. Vi brukt mye tid der, truffet høy og lav, snakket og spurt for å komme fram til hva et nytt prosjekt burde handle om og hvem som er viktig å jobbe med. Det er et kjempeviktig prinsipp – at denne prosessen ikke bare er et ledd for å føre til et prosjekt, men at ‘utforskingen’ i seg selv kan virke ‘empowering’, styrkende. Når jenter og gutter, kvinner og menn kommer sammen og setter agendaen for evt arbeid der hvor de bor, er noe allerede i ferd med å skje. 

Vi har en solid partner i Normisjons Bjørnar, han har vært til stor hjelp underveis. Skal bli uhorvelig spennende likevel, å høre hva Digni sier! Det er jo de vi søker til, og de som må se verdien av prosjektet og ha tro på at det er verdt å staste på det. Etter planen vil det nye prosjektet starte opp i januar. Det bygger også mye på erfaringene fra det pågående prosjektet og vil handle om likeverd og forebygging av vold. 

Her er det regntid, men den er ganske messed up. I Bajhang har det ikke vært nok regn sier de, og folk er redd for ris-avlingen sin, som er helt avhengig av regntida. Andre steder i landet har det regnet alt for mye, eller alt regnet har kommet på en gang. Dere har kanskje sett på nyhetene om flom og ras mange steder som følge av det voldsomme regnet. Klima-endringene er på ordentlig. Vi må ta godt vare på jorda vår. 

Så er vi kommet så langt, det er ganske merkelig – siste semesteret av prosjektet, siste semester av master studiet. Det er spennende å leve og se hvordan det går, som min litt sprø og kloke farfar sa. 

Be gjerne for oss. At vi må lande arbeidet vel, og at alt det som er blitt gjort disse årene må fortsette å spire og vokse og gro, fortsette å bringe samhold og likeverd, frihet og fred i familier og landsbyer. Det er ikke lite vi ber Gud om, men vi tror da at Jesus har stått opp fra de døde og at det har all verdens livgivende konsekvenser for alt som lever og er til. 

Tusen takk for at dere er der og følger med! Guds fred og glede, 

Liv 



Relatert innhold

Et bedre liv

Da sønnen ble syk forsvant både mannen og støtten fra familien. På Okhaldhunga sykehus ble Romi og sønnen tatt imot med åpne armer.

Read article "Et bedre liv"

Små framskritt

Vi ser stadig små framskritt og frukter av arbeidet Normisjonsteamet gjør på Merdekan innenfor fysioterapi, motorisk trening, musikkterapi og logopedi.

Read article "Små framskritt"

Okhaldhunga Times november 2019

Igjen er det tid for en hilsen herfra. Bli med inn og møt Okhaldhunga Sykehus sin nye Sjefssykepleier og Kirurg-geriljaen, spis middag på Mission View Hotel, og så er det kanskje litt å lære herfra om givertjeneste?

Read article "Okhaldhunga Times november 2019"