Nyhetsbrev fra Karen Ekern februar 2020

Når vinden uler, blir det gråvær og mye støv både ute og inne. Sist lørdag ble det varmt i kjøleskapet fordi strømmen var borte hele dagen. Samtidig økte utetemperaturen til over 40 grader, og ved leggetid var det over 30 varmegrader. Da har vi kommet til den tida på året da det virker som om det er veldig mange vanskelige og irriterende personer og situasjoner her i landet! Når frustrasjonen vokser og mye går på tverke, får jeg lyst til å vise bilder av noe vi ikke får gjort noe med, men som er ille å se på. Det er søpla som eter seg ut i veien rett bortenfor ”Misjonen” og forvridde kors på den gamle kristne gravplassen fra kolonitida. Det er mye vakkert her, men ikke bare idyll.

Men også denne måneden har vi hatt gode opplevelser. Liv og Håkon Simonsen var her 6 måneder forrige året, og tidlig i januar kom de tilbake for å være i 3 måneder. Det er veldig fint for meg å kunne samarbeide med Liv, og den siste tida har vi undervist kvinnene på bibelskolen et par ettermiddager i uka. Det er en kjekk oppgave, men med varmen kommer litt ekstra utfordringer der også med å være motivert og holde seg våken. 3 av kvinnene er konene til bibelskolestudenter, 2 er elever, og ei er gift med en av dem som jobber i hagen. De er svært ulike når det gjelder alder og erfaringer både med tro og liv, men vi tror det er berikende for alle. Vi prater, forteller, leser og ber og synger sanger som handler om det samme som dagens tema. Språket er alltid et problem, men Fanta oversetter til bambara når ikke alle har skjønt vår kasonké.

Vi har samlingene under et stort mangotre i hagen. Det hender de minste barna henger i skjørtet på mor, og da er det ikke så lett å konsentrere seg. Vi prøver å få mennene til å ta seg av ungene når vi skal være sammen. Gutten til høyre er han som ble født omtrent på denne tida i fjor og ble oppkalt etter rektor. Han har begynt å gå og er en storsjarmør.

Håkon tar seg av praktiske ting som kommer alle til gode. Han har blant annet skiftet myggnetting på et par verandaer og fått reparert hjulet på bokkjerra. Det er egentlig ikke så rart med punktering, når jeg stadig går på veien med alt søppelet. Liv har lært flere unge jenter å strikke, og her stiller de stolt opp med luer de har laget.

Vi har vært på dagsbesøk i den vesle grenda langt ute på landsbygda; hvor det er en toåring som er kalt opp etter meg. Vi dro dit sammen med bestemor, onkel, tre tanter og 3 søskenbarn. Vi var alle strålende fornøyde da vi kom hjem etter en fin dag med høne til middag.

Liv, Håkon og jeg har også vært 10 dager i landsbyen vår. Det er midt i bryllupssesongen nå, så det var minst ett bryllup i hver av de nærmeste landsbyene. Det var ikke lett å få til gudstjeneste, men det var fullt av folk der det var bryllupsfest fra torsdag til søndag! Det ble naturlig å fortelle historien om bryllupet i Kana, og vi fikk noen fine samtaler.

Vi så flere motorsykler som kjørte forbi med ei brud bakpå, men hun som kom til vår landsby, kom til hest, som de alltid gjorde før. Tradisjonene står sterkt i dette området, og dessverre har ungdommene lite de skulle ha sagt i valg av ektefelle eller når de skal gifte seg. Denne gangen var brudgommen i landsbyen en av dem som har vært med på barneleir og nå går på gymnaset, mens ei av de unge jentene som har vært med i barnegruppa vår, ble sendt som brud til en landsby langt unna. Det handler som regel mest om at svigermor ønsker avlastning og trenger ei svigerdatter til å gjøre husarbeid. Det er frustrerende å se hvor lite unge gutter og jenter bestemmer over eget liv, men med økt utdanning skjer det gradvise forandringer. Lærerne streiker forresten i år også, så de fleste ungene går ikke på skolen. Landet har store utfordringer, og dessverre ser det ikke ut til at det går riktig vei når det gjelder de politiske forholdene.
Det er store ungdomskull og få arbeidsplasser, men noen er kreative og greier å tjene litt. For første gang i landsbyen så jeg elektrisk klippemaskin, og det var mange som stod rundt og beundret frisøren og frisyrene.

Om to uker er det ny Agenda1 samling. Vi prøvde så godt vi kunne å motivere de få døpte i landsbyen til å prioritere den. Det er særlig en familiefar vi ønsker skal komme, så det er et bønneemne at han dukker opp. Sist var det jo bare ungdommer, og det blir for vanskelig for dem å følge opp hjemme. De trenger noen voksne sammen med seg for å få gjennomført det de har bestemt seg for.

Ei gladmelding til slutt: Forrige søndag ble den nye pastoren i kasonkékirka i nord ordinert. Jeg har hørt mye positivt om gudstjenesten og talene som ble holdt, og det gir håp og tro for framtida at menigheten greier å betale ham lønn og at han er innstilt på å gjøre en god jobb både lokalt og i området rundt. Vi ber om at dette må få positive følger der vi tidligere har bodd og arbeidet.

Hilsen Karen

Takk til deg som har gitt til arbeidet. Det går an å bli fast giver. Kontonr. 1503.02.13537.

Relatert innhold

En kirke gjenoppbygges

– Det er som et nytt liv og en ny verden at vi har fått denne kirken. Vi tar del i Jesu lys, sier Rafik Danakari

Read article "En kirke gjenoppbygges"

Det er ikke over enda

Ingrid Amlie forteller om dagene like før den brå hjemreisen fra Senegal, og om håpet for arbeidet videre.

Read article "Det er ikke over enda"

Går så det suser

Sykepleierskolen i Okhaldhunga har nå to grupper på 20 studenter hver, men selv om mye går bra er det også mange spennende utfordringer.Går så det suser

Read article "Går så det suser"