På en livsegg

En ettermiddag kom et stort følge fram til mødreventehjemmet ved sykehuset i Okhaldhunga. De hadde brukt tre dager og fire forskjellige busser. Mellom veiforbindelsene hadde de gått.

19. desember 2018
Tekst Randi Hegle/Kristin Bøhler
Foto Randi Hegle/Jan Magne Moi/Kristin Bøhler

Okhaldhunga sykehus 2018. Foto: Jan Magne Moi

De kom fra Udaypur, et nabodistrikt i sør-øst. En slektning ledsaget dem, det var mannen til hun som klippet snoren på det nye mødreventehjemmet for snart to år siden. De har vært gode ambassadører og mange gravide er kommet fra deres område. 

– Rajina var stor og det viste seg at hun bar tvillinger, forteller Kristin Bøhler. Også på helseposten i distriktet sitt hadde hun blitt anbefalt å dra til «Mission», som sykehuset kalles på folkemunne.

Dramatisk fødsel
Kristin og Erik Bøhler startet sitt misjonsvirke for Santalmisjonen i Bhutan, hvor de var i ni år til de tre sønnene var i ungdomsskolealder. Da guttene ble eldre, reiste Kristin og Erik i 2002 ut til ny misjonstjeneste – denne gangen til Nepal. Her fikk de sitt daglige arbeid ved Okhaldhunga Community Hospital, en ni timers biltur øst for Katmandu. Erik leder det medisinske arbeidet ved sykehuset, mens Kristin beskriver sin egen rolle som «potet». Hun har blant annet ansvar for sosialkontoret og mødreventehjemmet, som møtte Rajina og mannen hennes. 

Rajina, som var førstegangsfødende, og mannen hadde gode dager på mødreventehjemmet frem mot fødselen. De fikk nye venner og mye opplæring fram mot deres nye familieliv. Da tiden kom for at Rajina skulle føde og veene satte inn, mistet de fosterlyden på en av tvillingene. Da ble det hastekeisersnitt og trallen rullet fort ned til operasjonsavdelingen med Rajina. En nervøs pappa ble sittende igjen utenfor. Da den gode nyheten kom om at to levende barn var forløst, var gleden stor, selv om minstemann bare veide 1,6 kilo og måtte i kuvøse den første tiden. 

For mor var situasjonen enda mer dramatisk. Rajinas livmor ville ikke trekke seg sammen. Den hadde vært så utspilt etter å ha båret tvillingene, det var ingen krefter igjen til å trekke seg sammen og resultatet var en stor blødning som legene måtte sloss med, mens nytt blod ble pumpet inn. De klarte å stoppe blødningen og gradvis kom bevisstheten tilbake.

– Mens dramaet sto på møtte jeg mannen, og ute i natten ropte vi sammen til vår Livgivende Herre for barn og mor, forteller Kristin. – Mannen var ny i troen, men visste hvem han skulle rope til.

En lykkelig familie på fire etter påkjenningene.

Neste morgen var det en lettelse å se moren med et svakt smil om munnen og klart bevisst. Den lille tvillingen hadde en del startproblemer i kuvøsen, men etter en uke var hun kommet ut og i mors fang sammen med sin søster.

– Hvordan ville det gått i landsbyen? Hvordan ville det gått om hun fødte på den lokale helseposten? Ville noen av de tre rukket fram i live? Mødreventehjemmet har reddet og redder mange liv, sier Kristin. 

Nytt hus
Vi sitter i stuen i den nye overlegeboligen. Kristin og Erik flyttet inn her for bare tre uker siden, og vi 16 norske som er på besøk et par dager, skal få være med på «innvielsen» eller «innbedingen» av deres nye hjem. Deres gamle hjem ble alvorlig skadet under jordskjelvet i 2015 og nå er det nye huset endelig klar. 

Det blir mange sko når mange samles i overlegeboligen.

Klokka 18 fylles huset av flere av deres kolleger ved sykehuset, flere av disse er hinduer, samt kristne som bor i området rundt sykehuset. De tar av seg skoene ute eller i gangen, og kommer barbeint inn, hilser «Namaste» eller «Jaymashi» og setter seg stille ned på lave krakker eller på gulvet. Vi har på forhånd båret ut bord og stoler for å gi plass til alle i stuen.

Men denne tirsdagssamlingen skal starte utendørs, oppe på taket av huset. I mørket, med bare stjernehimmelen over oss, står vi i en ring og synger. Erik leser fra Salomos bønn ved tempelvigslingen i Første Kongebok, til vår Gud som ikke bor i hus, men likevel våker over hus og det som skjer i dem. Deretter leser sykehusets direktør, Tuk Bahadur Shreemal, de samme versene på nepali. Så ber vi for huset, at det skal bli til velsignelse for dem som bor der og for fellesskapet på sykehuset.

I Guds kraft
– Her kommer folk i berøring av Guds oppstandelseskraft. I Norge er det ofte skille mellom doktor og Gud. Men vi ser det slik at doktoren kan ikke gjøre noe uten Guds kraft. Derfor er det så naturlig å drive misjon og et misjonssykehus – det er Gud som bruker legene og gjør folk friske, sier Kristin

Kristin og Erik Bøhler. Foto: Randi Hegle

– De som besøker oss tror ofte at de er på den ytterste utpost, men faktisk slik som det er her, slik har de fleste i verden det. Slik som vårt sykehus er, slik ser de fleste sykehusene ut rundt om i verden, sier Erik. 

– Kristin og jeg hører til Bærum sykehus. Vi bor her i Okhaldhunga, men kan nå vårt sykehus hjemme i Norge på 48 timer. For mange her i Okhaldhunga kan det være fire døgns reisevei – det kan altså ta dobbelt så lang tid for dem å komme til lege. Her i Okhaldhunga er dette det eneste alternativet.

Når ventetiden blir lang på sykehuset er Lego godt å ha.

Brannskade
Prabin er 11 år, og kom inn til sykehuset med en alvorlig brannskade eller å ha falt i en suppegryte som sto på ildstedet hjemme i huset. Det var en kald dag og alle satt rundt ildstedet og varmet seg. Koselig, unntatt for Prabin som har epilepsi og fikk et anfall. 

– Han falt over gryta og fikk den kokende suppen over seg, forklarer Kristin. 

Etter å ha vært innlagt en måned har ansiktet har blitt helt fint. De dypeste skadene ble reparert med hudtransplantasjon fra låret og gror godt. Søsknene byttet på å være hos ham, for mor er død og far er sjelden hjemme. 

– Nå drar han hjem med ny genser, så han ikke trenger ilden til å varme seg på. Landsbyen hjalp ham med regningen, og pasientstøttefondet måtte også trå til, forteller Kristin. 

For alle
Sykehusets motto er «Service to people, glory to God» – «Tjeneste for mennesker, ære til Gud». Av de om lag 35 000 pasientene som er innom sykehuset hvert år, mottar 12 prosent av dem økonomisk støtte gjennom pasientstøttefondet. Dermed kan også de aller fattigste få medisinsk behandling. 

– Hvordan merker pasientene at dette er et misjonssykehus? 

– Vi har ukentlige andakter for pasienter og pårørende, og det er mange som ønsker forbønn. Vi markerer også jul og påske. De som kommer hit vet at dette er misjonssykehuset. Og mange pasienter snakker om sykehuset som et sted hvor Gud er til stede, sier Kristin. 

– Gud er viktig her, og sykehusarbeidet er en god måte å formidle en kristen visjon. Mange «små» mennesker blir sett, som ikke har blitt sett før. Alle blir behandlet likeverdig. Her er ingen forrett for rike, de av høy kaste, eller de som er kristne, sier Erik.

Begge understreker hvor viktig det er å ha respekt for alle mennesker. 

– Vi behandler de fattige med respekt her – og de merker det, og ryktet om dette sprer seg. Sykehuset er et sted hvor de får hjelp. 

– Det er mange solskinnshistorier fra Okhaldhunga. Men dere opplever vel også vanskelige saker. Blir dere ikke motløse eller tviler på troen noen ganger? 

– Dette er et sykehus. Mange blir friske, men ikke alle. Vi opplever at barn dør, voksne dør. Vi er på en livsegg. Men det er mye tyngre å være i det uten Gud. Livet er i Guds hender – han har ansvar for det også. Å være her fortsatt er som å synge en protestvise – vi blir fylt av en kampånd. Noen ganger har vi håpet og bedt, men så går det likevel galt. Noen ganger skulle vi gjerne sett at det gikk annerledes enn det gjør, sier Kristin, og legger til: 

– Troen blir veldig formet her ute. Også i motgangen og i møte med døden.

Åndelig fellesskap
Erik og Kristin er lånt ut av Normisjon til UMN (United Mission to Nepal), et arbeidsselsskap som kommer fra alle verdens land og kirkelige retninger.

– Det er fint å være en del av UMN fordi folk i denne organisasjonen har hatt en arbeidsmåte som ser kristentro og sosialt omsorgsarbeid som et felles uttrykk, som en del av hverandre. I Norge er det gjerne et skille mellom det diakonale og sosiale arbeidet. Men i UMN ser vi det slik at den ene siden blir sterkere når den andre siden styrkes, sier Erik. Og Kristin legger til:

– Det sosiale i en bås og kristen tro og forkynnelse i en annen – en slik oppdeling er vi ikke belemret med her, og det er en glede å jobbe i en slik sammenheng. Hele menighetslivet her er preget av at vi lever sammen med mennesker i nød. Dette gjør troen sterkere.

Lårbeinsbrudd og ensomhet
En dag kom politiet med en ung gutt som var falt i fylla. Det er ikke så sjeldent. Men det var ingen liten skade, han hadde et stort og komplisert lårbensbrudd samt flere ribbensbrudd og kutt i hodet.

– Han hadde hell i uhell, sier Kristin. 

rpt

Da Phuri ble innlagt hadde nemlig sykehuset besøk av dr. Lars Hübschle fra Drammen, som er ortoped. Men ingen kan opereres uten at en slektning er til stedet som vil underskrive på et samtykkedokument. 

– Vi trengte hjelp fra politiet for å finne faren til Phuri og få ham hit, forteller Kristin.

Phuris far skrev under og gutten ble kjørt inn på operasjonsstuen. Men etter flere timer var operasjonen over, og faren var borte. 

– Til noen hadde han sagt han ikke var faren, og borte var han, sier Kristin. 

Det er ikke lett å være operasjonspasient og kjenne seg sviktet av faren sin. Phuri forteller at det er lenge siden de har bodd sammen. Moren stakk av med en annen mann da Phuri var ganske liten og etter det bodde han hos sin bestefar. Han droppet ut av skolen i femte klasse og har etter det arbeidet med å lesse og losse i Okhaldhunga. Det ble mer og mer alkohol og den dempet mange savn hos ham. Han ble en som alle kjente til, men ingen kjentes ved når han trengte en venn.

– Det var dog en lykke at han falt og fikk en flenge i skallen, sier Kristin. 

Det viste seg at han hadde gått med lårbensbruddet i en ukes tid, med brennevin som bedøvelse. Nå fikk han fikset både hode og lårbein, og ønsker seg et nytt liv med bedre relasjoner og uten rus. Teamet på sykehuset hjelper ham å lete etter faren. 

– Jeg er redd ingen vil kjennes ved Phuri den dagen han blir skrevet ut og får en stor regning, sier Kristin. 

– Den dagen er det bare de som har gitt gaver til pasientstøttefondet som kjennes ved ham. 

Årets julegave går til å hjelpe mennesker Ut Av Fattigdom! Du kan lese mer om prosjektet her.

Du kan gi en julegave til dette arbeidet med Vipps til 528981, til konto 3000 18 32731 eller med kort her.

Relatert innhold

Jentebarnet som ikke ble friskt

På Basha ansettes kvinner som har levd store deler av livet sitt på gaten, i fangenskap eller ekstrem fattigdom. Mange av dem kommer fra dysfunksjonelle hjem, og noen har aldri hatt et hjem.

Read article "Jentebarnet som ikke ble friskt"

Skriver ny historie

Midt i Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja, ligger Historymakers-internatet. Det ble startet i 2009 og drives av ekteparet Lysom og Sithoun. Etter erfaringer som unge studenter i byen fant de ut at de ønsket å hjelpe andre.

Read article "Skriver ny historie"

Et bedre liv

Da sønnen ble syk forsvant både mannen og støtten fra familien. På Okhaldhunga sykehus ble Romi og sønnen tatt imot med åpne armer.

Read article "Et bedre liv"