Som å leve i en film

– Da jeg hadde bestemt meg for å reise ut som misjonær sa jeg til venner og familie at jeg skulle bli ute i tolv år, før jeg fortalte dem at «nei da, det er bare seks år, ta det helt med ro».

Akkurat nå er Therese tilbake i Norge og håper på å få reise tilbake igjen til Mali når samfunnet åpner seg igjen. Foto: Bjørnar Lemvik.

I dag har Therese Glendrange vært ute som misjonær i Mali i bortimot 17 år. 

– Jeg blir ennå litt satt ut av at hvordan livet i Afrika kan virke litt som om det er på film. Det å kjøre bil i bushen eller sitte rundt et bål i en landsby som den eneste vestlige på flere mils omkrets. Også tenker jeg: «Her får jeg lov til å være», forteller Therese og smiler.

«Livet som misjonær», sier Therese og puster ut.

– Livet og arbeidsdagene er veldig varierende i Mali. Noen fortalte meg en gang at når du er i Afrika så må du gjøre det du har på blokka den dagen, akkurat den dagen, fordi du vet aldri hvordan morgendagen blir. Slik er det også, men det er litt herlig på en måte.

Delte rom med en fremmed dame
At hun skulle bli misjonær var vanskelig å ta inn over seg, forteller Glendrange. Men eventyrlysten banet på mange måter vei. Den ledet henne blant annet til en misjonskonferanse i Bergen.

– Jeg var på en Tent-konferanse. Vi var flere unge voksne fra min menighet som var interessert i misjon, og som lurte på hva vi kunne bruke livene våre på, sier Glendrange.

– Jeg hadde tenkt mye på dette med å bli misjonær, men akkurat der og da syntes jeg det hørtes skummelt ut. Jeg lurte på om det var muligheter for å gjøre noe annet, der jeg bare kunne si at «jeg jobber i utlandet» hvor jeg samtidig fikk bidra med bistand og dele troen min med andre. Det satt ganske langt inne å si høyt at jeg skulle bli misjonær.

På konferansen delte hun rom med en kvinne hun ikke kjente fra før. Allerede før hun kom på rommet hadde tankene begynt å spinne på om hun ikke skulle reise likevel. 

– Vi begynte å prate sammen og det viste seg at hun jobbet med rekruttering av misjonærer i Normisjon. Hun lurte på om ikke Mali kunne være aktuelt for meg å reise til. Og slik ble det!

17 år som misjonær
– Arbeidskontrakten var i utgangspunktet på seks år. Det syntes alle hørtes så veldig mye ut. I samtale med venner og familie begynte jeg med å si at jeg skulle være der i tolv år, før jeg fortalte dem at «nei da, det er bare seks år». Da var det ikke fullt så ille. 

Bare seks år i Mali ble det ikke.

– Jeg skulle egentlig hjem å studere etter de første seks årene. Men jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle studere og heller ikke fant jeg leilighet. Faktisk da jeg var på vei til en visning til en leilgihet ringte direktøren i Mali meg: «Det er krise. Det er en familie som reiser hjem». Jeg ringte hjem samme dag og sa: «Nå har jeg fått meg både jobb og bolig i Bamako i Mali». 

– Hva tenker du om det å være kallet til å reise ut?

– Jeg skulle opplevd et ganske sterkt kall for å bli hjemme, svarer Glendrange.

– Hovedkallet, om jeg kan kalle det det, opplever jeg at er å leve livet så andre kan se Jesus, og det finnes så mange plasser hvor det ikke er mange kristne. Noen må også være der tenker jeg. 

«Gud, du må gripe inn»
– Hvordan har misjonærlivet preget din tro?

– Jeg kommer oftere inn i situasjoner der jeg tenker at «Gud, du må gripe inn». Særlig for de menneskene jeg er i kontakt med som har så mange historier og utfordringer i livet. I Mali er Gud også en mye større del av hverdagsspråket, både i god morgen hilsener og mer. I Norge er det lett å bli flau av å snakke om Gud.

Glendrange tror mange kan være redd for å reise ut fordi de tenker at man må kjenne på plikt, og ikke en drøm, om å reise. 

– Jeg kunne gått ganske lenge på plikt. Men jeg hadde ikke holdt ut i 17 år. Det må være gøy og oppleves som givende. Og jeg tror at det er Gud som har lagt ned i oss drømmer og lengsler.

På en stol med telefonen i handen
I starten glemte hun helt av at det var mulig å ha kontakt hjem. Hun hadde ikke telefon, men fikk kontakt med andre misjonærkolleger over radioforbindelser.

– Det ble egentlig et veldig styr da jeg faktisk fikk telefon. Jeg ble et senter for alle som skulle ringe til noen, forteller Glendrange og ler. 

– Jeg husker en gang da en annen misjonær ringte meg fra en annen landsby. Jeg ble nesten litt overrasket over at han hadde funnet dekning. Han sto så klart på en stol med telefonen i handen og handen strekt høyt opp i luften, sier Glendrange.

I dag er situasjonen noe annerledes. I Bamako, hvor Glendrange har bodd de siste årene er det enkelt å få kontakt med de hjemme i Norge. 

– I dag kan du være langt ute i bushen og likevel finne muligheter for internett, sier Therese Glendrange. 


Dette intervjuet er en del av intervjuserien: Livet som utsending. Serien er ment til å gi ett innblikk i livet som utsending i våre samarbeidsland.

Les mer om hvordan Normisjon satser større på misjon her: https://www.normisjon.no/satser-storre-pa-misjon/