Takk for meg!

Min tjeneste har nå kommet til veis ende etter litt over 12 år som utsending for Normisjon i Aserbajdsjan. Bli med på et tilbakeblikk på rike og meningsfulle år.

Synnøve, Sonia Maria og Elman i Sheki i 2013. Her var Sonia Maria bare ett år gammel.

Jeg ble kjent med Aserbajdsjan som student ved Gå Ut Senteret for 20 år siden, og fikk sammen med fire andre norske jenter tilbringe fem spennende vintermåneder i fjellbyen Sheki, noe som gav mersmak. Det påfølgende året søkte derfor to av oss om å være ettåringer, og endte opp i landets nest største by, Ganja. Disse to årene ble veldig viktige for min del. Jeg slo røtter, vokste både som menneske og i troa, og fikk en utvidet horisont.

Så, i 2008 ble det retur. Jeg var fremdeles ung, singel og idealistisk, og returnerte til Aserbajdsjan for langtids tjeneste. Som nyutdanna lærer fikk jeg begynne å jobbe ved den nystarta Ganja International School hvor jeg fikk være aktiv i studentarbeid gjennom det lokale studentlaget. Jeg ble også en del av staben i Normisjons bistandsorganisasjon Norwegian Humanitarian Enterprise (NHE). 

Gjennom årene har jeg fått prøve meg på mange ulike arbeidsoppgaver, og jeg har arbeidet i 3 forskjellige byer: Ganja, Sheki og Baku. Da jeg starta tjenesten min i 2008, var NHE en stor organisasjon med over 100 lokale ansatte som drev bistandsarbeid med høy kvalitet innen fire arbeidsområder: Landbruk, kultur, sårbare barn og unge og lederutvikling. Vi drev store landbruksprosjekter som hjalp tusenvis av bønder over hele Nord-Vest-Aserbajdjan. Normisjonseide Viator gav mikrokreditt og gir fremdeles mikrokredittlån både til bønder og andre med små virksomheter i det samme området. Vi drev virksomhet og regnskapskurs på vegne av den internasjonale arbeiderorganisasjonen, som fortsatt pågår under Viator mikrokreditts paraply. Samtidig arbeidet vi for å bedre forholdene for sårbare barn og unge som bodde eller hadde bodd på institusjoner.

Vi drev et utstrakt kulturarbeid for å hjelpe denne unge nasjonen å ta vare på sin rike kulturelle arv, deriblant blant minoritetsfolkene. Udi-folket var et av dem som jeg fikk gleden av å jobbe med i mange år. Normisjon har spilt en betydelig rolle i å løfte fram denne folkegruppa og hjelpe dem både til å ta vare på språket og kulturen sin.

Dette fikk jeg være med på som rådgiver i udi-arbeidet. Vi kan være stolte av at gjennom vår innsats har vi både bidratt til at udiene overlever som folkeslag, men vi har også vært en viktig støttespiller på veien for dem å finne tilbake til sine kristne røtter og å reetablere sin gamle kirke. 

Jeg fikk gå gradene i NHE. Jeg var leder for Ganja-kontoret i en kort periode, før jeg ble leder for kulturprogrammet. En stund var jeg leder for det vi kalte Advisory Board, styret som gav råd om arbeidet til direktøren. De siste årene har jeg «bare» vært prosjektrådgiver, og det er vel den rollen jeg har trivdes best i.

Jeg kan se tilbake på mye flott arbeid som NHE gjorde med mange gode frukter. Noen av de vi fikk hjelpe fikk også ta del i de evige fruktene av arbeidet, mens andre kanskje ikke har fått høre om dette perspektivet ennå. Men det er ingen tvil om at NHE i sin tid betydde mye på landsbygda i Vest-Aserbajdsjan. Jeg glemmer ikke lett det en av veterinærene ved Ganja-kontoret, som drev med kunstig insemnering av kuer, fortalte en gang. Han hadde besøkt en eldre dame i en landsby. Den eldre damen hadde sagt at hun hadde møtt mange som drev med ulike prosjekter, men «de med de to ringene (da pekte hun på Normisjons logo, som var limt på bilene), de er best!»

NHE ble lagt ned i 2015. Siden da har arbeidet blitt forandret og mer spisset. I dag arbeider vi side om side med lokale brødre og søstre, og ønsker å utruste dem til å nå videre ut. Vi arbeider fremdeles for å hjelpe de sårbare, slik som barna på barnehjemmet i Merdekan, men vi er nå i en annen fase av arbeidet enn vi var da jeg startet her i 2008. 

Synnøve og medarbeiderne på barnehjemmet i Merdekan

Mye har skjedd disse årene. Jeg har fått arbeide sammen med mange flotte mennesker. Noen av dem har vi dessverre også fulgt til graven. Flotte medarbeidere som døde av sykdom, eller i ulykker. Jeg har sett mange prosjekter. Noen var livsforvandlende for de som ble hjulpet. Andre prosjekter var ikke så vellykkede. Ikke alle gode intensjoner resulterer i bærekraftig bistand. Men det som står igjen, er ikke prosjektene. Det er menneskene.

Jeg har møtt så mange mennesker som jeg har blitt glad i, besøkt så mange hjem og drukket så mange kopper te. Og menneskene vil jeg huske. Om de var barnehjemsbarn eller kjente kunstnere og musikere. Minoritetsfamilier i på bygda eller naboer vi har hatt i byen. Studenter eller professorer. Jeg har fått se menneskeliv bli forandra, både materielt og åndelig. Jeg har sett håpløshet bli vendt til håp. 

Synnøve Aandstad Baghirova

Mest av alt har jeg fått se at Han som kalte oss er trofast. Han har vist sin trofasthet, i arbeidet og i tjenesten, og ikke minst i livet mitt, livet til min familie og livene til de mange jeg har fått gå noen skritt sammen med. I de nærmere tre årene jeg fikk arbeide i Ganja fikk jeg se det, gjennom de tre årene vi bodde som familie i Sheki og gjennom de snart 6 årene vi har bodd i Baku har jeg sett så mange eksempler på det.

Det har vært et stort privilegium å få ta følge med andre mennesker på deres vei og ikke minst på vår Fars vei i det arbeidet som Han driver her.

Jeg har fått se hvordan Han sender folk i tjeneste akkurat til den rette tiden. Jeg har fått oppleve å bli brukt på måter jeg aldri hadde sett for meg. Å få være et vitne, ikke i min styrke, men i min svakhet, og få se Hans nåde og Hans ære lyse gjennom der jeg kommer til kort. Jeg kunne skrevet lange vitnesbyrd om alle de gangene vi har opplevd at Han sørger for oss. Han har alltid gitt oss det vi trenger, og vi har også fått lov til å være med å velsigne andre med det de trenger. 

Ikke minst nå når vi har flyttet midt i koronakaoset, har vi fått merke på omsorgen vår gode Far har for oss. Han gav oss styrke til avslutning og pakking midt i karantenetid. Han sørget for flybilletter i en tid de var vanskelig å finne og et sted å bo når vi ikke kunne møte opp på visning. Og han har allerede velsigna oss med et nettverk og gode venner dit vi kommer til. Jeg er sikker på at Han vil fullføre den gjerningen Han har startet og at Han vil fortsette å vise sin trofasthet både i arbeidet i Aserbajdsjan, som vi nå har reist fra, og i mitt og min families liv.

Nå ligger et nytt kapittel foran og jeg returnerer til Norge, ikke alene, men fulgt av min mann Elman og sammen med tre flotte jenter på 7, 4 og 1 år. Og tjenesten fortsetter: Nå skal jeg inn i en spennende tjeneste ved Normisjons skole Gå Ut Senteret og i tilknytning til Salem menighet. Vi gleder oss til å se hva Gud har for oss i dette neste kapittelet i våre liv!

Takk til alle dere i Norge som har gjort det mulig for meg å stå i tjenesten i Aserbajdsjan! Takk for følget gjennom disse årene! Og husk på arbeidet og våre lokale medarbeidere videre! 

Takk for meg!

Synnøve Aandstad Baghirova

Relatert innhold

Sel munnbind frå døropningar

I Ecuador selges klesplagg og munnbind frå døropningar, og sitron og mandarin fra midtrabbattar. Gatesalget blomstrar til tross for restriksjonar og koronavirus.

Read article "Sel munnbind frå døropningar"

– Wow, det var dette Gud mente

Direktør i det lokale selskapet R&R Services, Raul Asgarov, fikk for flere år siden et syn av mange barn på en slette. I dag leder han Normisjons arbeid på Barnehjemmet i Merdekan i Aserbajdsjan.

Read article "– Wow, det var dette Gud mente"

«Hva skjer med prosjektene nå?»

– Vi har et ansvar for de menneskene vi jobber med i misjonslandene våre. Det ansvaret håper jeg også at folk vil være med å bære med oss, selv om noe av arbeidet er redusert og det er restriksjoner og nedstengninger i mange områder, sier Internasjonal leder Tore Bjørsvik.

Read article "«Hva skjer med prosjektene nå?»"