– Blir vi kidnappet?
Utsendinger har blitt evakuert fra Mali flere ganger de siste årene, fordi det er blitt for farlig i landet. Men Therese Glendrange vil uansett tilbake – Jeg har vært bekymret noen ganger, men jeg har aldri vært direkte redd.
Tekst: Arne Sæteren – foto: Normisjon – publisert: Ferskvare 4, 25/13.01.2026
Therese Glendrange har vært Normisjon sin utsending i det vestfrikanske landet siden 2003. I januar 2024 kom hun hjem til Norge. Normisjons ledelse mente det ikke lenger var forsvarlig å ha utsendinger i Mali.
Tore Bjørsvik, leder for Normisjons internasjonale avdeling, forteller at Normisjon har hatt, og har, utsendinger og samarbeidspartnere i flere land med en farlig sikkerhetssituasjon.
– Dette gjelder ikke bare i Mali. Det skjer stadig noe rundt i verden. Som opptøyer i Nepal, nervøs stemning før valg i Bangladesh, voldelige hendelser med nasjonalistiske undertoner i India eller en nylig avsluttet krig mellom Kambodsja og Thailand, sier han.
Evakuert flere ganger
Therese Glendrange har vært med på flere evakueringer i Mali, og i de ulike situasjonene har hun reagert på ulike måter.
– Det har vært med lettelse, resignasjon, sinne, fortvilelse eller sorg. Det vanskeligste er å få beskjed om å evakuere når det kommer brått på, og når man ikke ser tegn til fare rundt seg. Det er lettere å akseptere det når man har sett en trusselsituasjon bygge seg opp over tid, forteller hun.
Therese mener det også er lettere å akseptere en evakuering når hun selv har fått være med på å påvirke avgjørelsen, slik som i 2023.
– Da mente jeg det var på tide å flytte tilbake til Norge.
Veldig oppmerksom
– Har du vært redd noen ganger?
– Jeg har vært bekymret, men aldri direkte redd. Jeg har heller aldri vært i skremmende situasjoner. Og det er jeg veldig takknemlig for. Men jeg har vært veldig oppmerksom på det som skjer rundt meg, på lyder, nyheter og stemning i gatene, sier Therese.
Hun forteller om en romjulsferie sammen med flere vestlige kolleger ved en innsjø et stykke utenfor hovedstaden Bamako.
En natt hørte de at det var mye kjøring med motorbåter ute på vannet. Neste morgen da de satt og spiste frokost spurte en: «Hørte dere noen lyder i natt? Jeg var sikker på at nå kom jeg til å bli kidnappet!»
– Det viste seg at alle hadde ligget våkne om natta og hørt skritt og motorbåter, og lurt på om vi kom til å bli kidnappet. Så selv om alle hevdet å være trygge, så lå det noe og jobbet i underbevisstheten, forteller hun.
Har menigheten i Mali
Hvis situasjonen roer seg, kan Therese tenke seg å reise tilbake til Mali. Hun kjenner på at det fremdeles er spennende, ugjorte oppgaver der.
– Nå har jeg vært i Norge i to år, men det er jo i Mali jeg har menigheten min, nettverket mitt, bibelgruppa mi og kolleger som jeg har arbeidet tett sammen med i 13 år.
Hun klarer i dag ikke å se for seg hvordan Mali kan gå i en mer positiv retning. I høst strammet det seg til enda et hakk, og hun måtte avlyse en tur hun skulle vært på i november.
– Heldigvis er jeg fremdeles koblet på Mali, som landansvarlig i internasjonal avdeling i Normisjon. Min utfordring er nå å finne ut hvordan vi kan arbeide meningsfylt sammen slik som situasjonen er nå, og antakelig kommer til å være en stund framover.
Å være Guds barn
Når Therese nå ikke kan være i Mali, er hun opptatt av at hun ikke mister av syne at det første og største kall er å være Guds barn, og at verken kall eller identitet blir knyttet til en tjeneste eller et sted.
– Da jeg reiste til Mali i 2003 husker jeg at jeg tenkte: «Det er egentlig bare geografi. Jeg har vært aktivt med i Trefoldighetskirken i Oslo, nå skal jeg være aktivt med i Guds kirke et annet sted.»
Hun legger til at hun tror at Gud har oppgaver for oss der han setter oss.
– Jeg tviholder på at Gud er trofast, selv når det stormer omkring. Nå er jeg i en mellomposisjon. Jeg holder fortsatt i arbeidet i Mali og i Senegal, og jeg klarer ikke å se tydelig for meg andre typer oppgaver i Norge. Men jeg lever godt med den usikkerheten foreløpig, avslutter Therese Glendrange.
Ikke alltid like klart
Tore Bjørsvik forteller at det ikke alltid er en klar linje for når Normisjon må kalle hjem utsendinger.
– I teorien kan man si, der er grensen, men i praksis så er det ofte noen om og men. Ofte kan vi i Norge oppleve det mer dramatisk. Ute kan de fort bli blinde for de små endringene til det verre som skjer fra uke til uke.
Han forteller videre at i Normisjon vil vi kalle hjem når man frykter for liv og helse.
– Hvor den grensen går, er nok personavhengig, og om det er barn involvert, sier han.
Blandet mottagelse
Da pandemien brøt ut, ble flere utsendinger bedt om å reise hjem. Nesten all internasjonal ferdsel stanset, og de fryktet at utsendingene kunne bli sittende fast i landet de arbeidet i.
– Dette fikk en blandet mottagelse, men likevel så var det fair og en liten lettelse for noen å slippe å ta den avgjørelsen selv, sier han.
Når spørsmålet om evakuering dukker opp, er Normisjon ofte i dialog med andre internasjonale partnere.– Da det gjaldt Mali, hadde vi kontakt Misjonssambandet og Kirkens Nødhjelp. I alle land har vi kontakt med norske myndigheters ambassader og konsulater. Lokale partnere og medarbeidere er også en veldig viktig ressurs for oss, avslutter han.
