Kallet først
– Jeg har hele tiden vært drevet av et kall, sier Gjertrud Kirkemyr. Samtidig bedyrer hun at hun ikke finnes det spor from.
Tekst: Tonje Haugeto Stang – Foto: Privat – Publisert: Ferskvare 3, 25/06.10.2025
Det siste begrunner hun med at hun liker krim på TV. Og fotball. Det første bodøværingen Gjertrud gjorde som pensjonist, var å kjøpe sesongkort til Glimts hjemmekamper. Så meldte hun seg som frivillig.
Etter nesten 50 år som ansatt i kristen sammenheng, er hun fortsatt motivert av et kall hun har kjent på siden hun var 17.
Hjerte for barn
– Jeg sier det til folk: Vi må reise oss for barna i Norge! Det er ikke vanskelig å samle barn, men det er vanskelig å få noen til å lede dem, understreker hun.
Gjertrud mener mangelen på vilje til å ta medarbeideransvar er denne tidens store utfordring blant kristne.
Selv ble hun allerede som ung oppmuntret til å starte barnegruppe i eget hjem. Det ble fullt hus, og de eldste nektet å slutte. Hun ler – og deler en opplevelse hun hadde på en fjelltur i våres.
– Da ble jeg stoppet av en ung familiefar. «Jeg kjenner deg,» sa han, og fortalte at han husket meg – med gitar på magen – fra familiesamlinger han var på som seksåring. Nå var han 37. Da jeg sa at jeg holdt på ennå, ville han komme.
Ofret noe
At han gjorde alvor av det, og kom, setter Gjertrud på kontoen for velsignelser. Dem har det vært flest av i livet hennes, understreker hun.
Noe har hun imidlertid ofret.
– Jeg klarte ikke tanken på å skulle kombinere kallet med egen familie, forklarer hun. Men legger til at Gud har sørget for det hun har trengt for et godt liv.
Hun tenker litt:
– Men har ikke alle medaljer en bakside? Jeg vet jo at gifte par også har sitt å streve med – og det slitet slipper jo jeg.
«Alt makter jeg…»
Gjertrud bor alene, i barndomshjemmet. Hun flyttet hjem til faren da moren døde. Da han ble gammel, bestemte hun at han fortsatt skulle få bo hjemme. Det krevde endringer.
Tjenesten i indremisjonen bød på mye reising og leirarbeid i et stort område. Gjertrud elsket det, men ba om 50 prosent permisjon.
Etter to år sa hun opp og ble kirketjener i hjembygda, med halv omsorgslønn. Da faren døde, gikk hun tilbake til heltids tjeneste – i søndagsskoleforbundet.
Den dedikerte barne- og ungdomslederen, politikeren og predikanten har et realistisk forhold til at livet ikke alltid går på skinner: Å være alene som ung kristen, morens tidlige død og to runder med kreft har krevd sitt.
– Men favorittverset mitt har alltid fulgt meg: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk», avslutter Gjertrud Kirkemyr.