På riktig sted til riktig tid

Livet som utsending ble noe helt annet en hun hadde sett for seg, forteller Liv Wendel. – Det har vært en viktig erfaring for trosreisen min.

Nå venter hun på å få reise tilbake til Nepal.

– Jeg leste prosjektbeskrivelsen og tenkte: «Himmel og hav. Dette var store ord om store ting. Hvor skal vi i det hele tatt starte?» beskriver Liv Wendel om da hun forberedte seg på utreise som utsending for aller første gang. 

Selv var hun ti år gammel da familien kom hjem til Norge, etter et flerårig arbeid med bibeloversettelser. Foreldrene var utsendinger og Wendel vokste derfor opp både i Filippinene og i Nepal.

– For meg føltes det nesten som en arv at jeg også skulle reise ut som utsending. At troen min må vise seg i livet og det å bry seg om den sosiale urettferdigheten i verden har alltid ligget i meg siden vi kom hjem igjen.

Spørsmålet
Wendel er utdannet sykepleier og jordmor, og har lenge jobbet som jordmor ved sykehuset i Kristiansand. For en stund tilbake reiste hun også til Burma for å arbeide på en klinikk i noen få måneder. Der traff hun en mann som senere stilte henne et livsendrende spørsmål.

«Kunne du tenke deg å reise ut som utsending for Normisjon?»

– For meg var det viktig å få et konkret spørsmål. Det var noe jeg hadde ønsket i lang tid. Og plutselig fikk jeg muligheten.

Hun sluttet i jobben som jordmor og begynte på ett tjenesteforberedende kurs på Gå Ut Senteret. Misjonsskolen har drevet kurs for utsendinger i nærmere 36 år.

– Tiden på Gå Ut Senteret var viktig. Jeg hadde sluttet i jobben og fikk en pustepause før jeg skulle ut i tjenesten. Det ble en tid der jeg kunne be og forberede meg, forteller Wendel.

Prosjektet
Ett år etter at hun hadde fått spørsmålet fra familiekjenningen i Burma sto Wendel med føttene plantet i Nepal. Prosjektet som hun nå har fått muligheten til å være en del av er et prosjekt i Bajhang, langt vest i Nepal. Et holdningsendrende arbeid rettet mot jenter og kvinner som opplever skadelige praksiser.

– Det var veldig annerledes en slik jeg hadde sett for meg. Jeg tenkte kanskje at jeg skulle jobbe med klinisk arbeid med tanke på de erfaringene og den utdanningen jeg har. Men det ble mer rettighetsarbeid, noe som også var veldig spennende, men veldig nytt for meg.

• 

• 

I samarbeid med United Missions to Nepal (UMN) støtter Normisjon dette prosjektet med mål om at kvinner og jenter i området skal gå en lysere fremtid i møte. 

– Det handlet om å sette i gang en samtale om hvordan situasjonen var og hva som måtte til for at jentene skulle få trygge endringer. De satte agendaen selv. Noen av praksisene omhandlet vold og alkoholmisbruk, men det som lå aller øverst på listen er det nepalerne kaller chaupadi, sier Wendel og fortsetter:

– Chaupadi er en hinduistisk praksis der jenter og kvinner blir isolert når de har menstruasjon og etter de har født.

Isolasjonshyttene er gjerne kalde og skitne, og mange av kvinnene opplever det utrygt å bo der. Flere er redde for slanger, overgrep og ville dyr. Liv forteller at hun kjente at hun var en del av et arbeid som var mye større en selve arbeidet. Hun fikk se endringer skje med et helt samfunn.

– Det var en veldig spesiell opplevelse. Jeg følte hele veien at prosjektet var riktig ting, på riktig sted til riktig tid. 

Damen
Hun husker spesielt én dame som har betydd mye for fremgangen i prosjektet. En dame med en sentral religiøs rolle for lokalsamfunnet. Damen var veldig skeptisk til prosjektet da det startet, beskriver utsendingen.

– Hun tenkte nok at gudene hennes ble sinte, men likevel så var hun nysgjerrig. Hun ble med og drakk te sammen mennesker som var sett på som lavkaster i samfunnet. For noen i hennes rolle var ikke det noe en bare gjorde, sier Wendel.

– Etter hvert begynte hun å snakke høyt om dette systemet som hadde skapt de skadelige praksisene. Hun sluttet å praktisere å bo i isjolasjonshytta og ble en sentral person for å være med å skape endring. Hun ble lyttet til. 

Siden Wendel kom til prosjektet har over 130 jenter sluttet å bruke isolasjonshytter når de har mensen. 

Spesiell kontakt
Det har skapt en spesiell nærhet til lokalbefolkningen å reise ut som utsending alene, forteller Liv Wendel.

– En blir så radikalt overgitt til de en er sammen med og får komme så tett på menneskene rundt. De nærmeste blir de du har rundt deg der og da. Det betyr ikke at det er lett, men det var viktig for meg å bli trygg på at jeg likevel var der hvor jeg skulle være, særlig når ting ble tøft.

Opprinnelig var planen at hun skulle reise tilbake til Nepal i høst, men på grunn av koronarestriksjonene er det enda usikkert når hun får reise. I mellomtiden jobber hun som jordmor på sykehuset i Kristiansand.

– Å være på prosjektet i Bajhang ble en viktig erfaring for min egen trosreise. Hvis jeg hadde reist og jobbet som jordmor, så hadde jeg kanskje lent meg mer på mine egne ferdigheter. Men jeg måtte stole på Gud og lene meg helt på Han. Det er en ydmyk posisjon å være i. En blir avhengig av Gud og de en har rundt seg på en veldig radikal måte, forteller utsending Liv Wendel. 

---

Dette intervjuet er en del av intervjuserien: Livet som utsending. Serien er ment til å gi innblikk i livet som utsending i våre samarbeidsland.

Les mer om hvordan Normisjon satser større på misjon her: https://www.normisjon.no/satser-storre-pa-misjon/