Normisjons forståelse av historie, valg, ansvar og konsekvenser
Innlegg v/ generalsekretær Kjetil Vestel Haga
Kjære alle sammen – tidligere utsendinger og misjonærer, og dere som er foreldre til barn som reiste med dere.
Takk for at dere er her.
Jeg vil begynne personlig.
Min familie har også vært utsendinger for Normisjon. Vi reiste til Ecuador i 2005, med planer om fire år. Men etter tre år reiste vi hjem. Det handlet om ett av våre barn, som hadde det krevende. Det siste året pendlet jeg mellom Norge og Ecuador.
Vi hadde ikke barna våre på internat, men på en god internasjonal skole. Og vi ble godt ivaretatt av Normisjon. Da vi sto i det vanskelige valget – om vi skulle bli eller reise hjem – ble vi møtt med forståelse.
Likevel var det ikke enkelt.
Vårt andre barn hadde sine beste år i Ecuador – men fikk det vanskelig ved hjemkomst.
Jeg sier dette fordi jeg vet noe om det å være forelder til barn som har vært med ut. Jeg kjenner litt av spennet mellom det gode og det krevende, selv om jeg var misjonær i en annen tid.
Men her er jeg likevel ikke som forelder, men som generalsekretær. Jeg står som representant for landsstyret og tidligere tiders landsstyrer, og skal si noe om ansvar og valg i fortida. Det er i etterpåklokskapens lys og med nåtidens briller vi erkjenner historiens feil. Men det er likevel viktig at vi gjør det.
Normisjons forståelse av historien
Da Santalmisjonen opprettet sin første skole i 1948 i Shillong, skrev en av datidens misjonærer William Glad:
Det har alltid vært et stort og alvorlig problem for misjonærene hvordan de på en betryggende måte kan ordne for sine barn, når de kommer i skolepliktig alder. Å sette barna igjen hjemme, selv under noenlunde bra kår, kan ha sine følger. Dette å være adskilt fra foreldrene i årevis er hverken naturlig eller menneskelig tilrådelig, og alt for mange barn er blitt bitre og fått noe i seg som vanskelig kan fjernes.
Så hender det så ofte at foreldrene nesten slites i stykker mellom sitt kall som misjonær i et langt borteliggende land og sitt ansvar overfor sine egne barn. Absolutt ingen som ikke har gjennomgått denne prøve kan fullt ut forstå den byrde som både foreldre og barn blir stillet under og må bære.
William Glad beskrev her situasjonen der barn ble satt igjen i Norge på barnehjem. Og han beskriver videre de forventningene de nå hadde til den nye skolen i Shillong og framtida: Dette betyr at foreldrene kan ha barna i nærheten av seg, og følge deres utvikling på nært hold under skoletiden, få være sammen med dem noen uker hvert år i fjellbyen Shillong hvor skolen ligger, og så få ha barna hjemme hos seg tre måneder av året. Dette gir igjen foreldrene større glede og trygghet i sitt arbeid som igjen influerer på hele deres arbeidsforhold.
Kilde: Ernst Hallens 4-årsmelding fra 1948 til 1952.
Intensjonen var god, det er det ingen tvil om. Resultatet ble bare ikke slik de håpet. Det var atskillelsen som var problemet, ikke antall mil mellom barna og foreldrene. Adskillelsen førte til at foreldrene likevel ikke fikk følge barnas utvikling på nært hold. Og: Alt for mange barn er blitt bitre og har fått noe i seg som vanskelig kan fjernes.
Ansvar og beklagelse
Dette bærer vi som organisasjon ansvaret for. Dette har vi beklaget både offentlig og overfor misjonærbarn som har tatt kontakt og som har hatt behov for å høre det. Og dette ønsker vi igjen å beklage for dere. Intensjonen var god, men resultatet ble ikke godt. Problemet var atskillelsen.
Dette skulle derfor aldri ha skjedd.
At det likevel skjedde, må vi erkjenne ligger i et system og en struktur som satte organisasjonens behov over foreldrene og barnas behov. Barna var ikke viktige nok. Hedningene var viktigere. Misjonskallet var viktigst. Det legitimerte at barn kunne sendes bort, at skolene kunne ha få ansatte, at det skulle brukes minimalt med misjonskroner på barna. Barnas og foreldrenes behov ble ikke lyttet til. Den ideologiske maktutøvelsen som lå i dette, har påført alt for mange misjonærbarn en opplevelse av å være uelsket, verdiløse, ensomme og forlatt, og det har gitt dem vanskelige voksenliv.
Det er Normisjons ansvar.
Derfor vil jeg si tydelig:
Vi beklager at barn og foreldre ble atskilt på denne måten, med de alvorlige konsekvensene det fikk.
Vi beklager svikten i strukturene og systemene som skulle ha beskyttet barna.
Vi beklager at barn ble utsatt for krenkelser, og at håndteringen av dette påførte dem ytterligere belastninger.
Vi beklager at dere ikke fikk den oppfølgingen dere trengte ved hjemkomst.
Og vi beklager måten misjonskallet ble formidlet på – og hvordan dette bidro til å legge et urimelig press på familier.
I dag stiller vi oss kritiske til en forståelse der misjonskallet settes over andre kall. I luthersk kallsetikk er ikke spesielle åndelige tjenester mer verdifulle for Gud enn andre oppgaver – inkludert ansvaret for egen familie. Vi finner ikke noe grunnlag i Bibelen for å sette misjonskallet over foreldrekallet.
Valg og konsekvenser
Dere som foreldre hadde i de fleste tilfeller ikke reelle alternativer.
Likevel var det dere som sto i valgene – og bar konsekvensene.
Derfor vil jeg si dette tydelig:
Det er ikke dere som bærer det tyngste ansvaret.
Det gjør Normisjon.
Vi tok feil valg. Vi handlet feil.
Vi kunne ha funnet andre løsninger – men gjorde det ikke.
Konsekvensene har vært store.
Dere har båret smerten over det barna gikk gjennom – men også sorgen over det dere selv mistet: nærhet, tid og relasjoner.
Vi har hørt fortellingene:
- Om vanskjøtsel.
Om dårlig mat, mat med levende larver, noen som ikke fikk nok mat, andre som ble tvangsmatet. Rekken av smertefulle fortellinger er lang. - Om barn som ikke ble sett
Som gikk på villstyr fordi det ikke var voksne der som hadde kapasitet til å se dem og passe på dem. - Om ansvar som ble lagt på barn.
Barn som måtte ta ansvar for mindre barn og ble voksne altfor tidlig. - Om voksne som svek. Som begikk overgrep av mange slag, som mobbet barn som lengtet hjem istedenfor å trøste dem.
- Om besøksordninger som ikke fungerte.
Som eksempel fikk barn fra Bhutan og Bangladesh bare møte foreldre noen få ganger i året, med skremmende og lange reiseveier. Eller barn i Ecuador som var hjemme hver eller annen hver helg, men som opplevde det som jevnlige opprivende hendelser fordi de aldri kunne slappe av og vite at her hører jeg til, her skal jeg være.
Dette er vårt ansvar – og vi er lei oss for det.
Noen av dere ba om andre løsninger – og fikk nei.
Det er skamfullt å erkjenne.
En krevende dobbelthet
Så står vi også i en krevende dobbelthet.
For barna deres var dere foreldre.
For dem var det dere som tok beslutningen om å sende dem bort.
Derfor ligger det også en smerte og et ansvar i det.
For noen barn vil det være livgivende å få høre en uforbeholden unnskyldning fra sine foreldre – slik mange av dere har erfart betydningen av å få en beklagelse fra oss.
Ikke for å påføre dere mere skyld, men for å åpne en vei til forsoning.
Avslutning – håp og ansvar
Dette er noe av det krevende vi står i når vi forsøker å gjøre opp for fortidens feil.
Det som var ment godt, fikk alvorlige konsekvenser.
Det skapte sår som fortsatt bæres.
Bibelen gir et språk for dette:
«Fedrene spiste sure druer, og barna fikk dårlige tenner.»
Slik har erfaringene gått i arv.
Men det er viktig å si:
De sure druene – de kom i stor grad fra organisasjonen, systemet.
Fra oss.
Mitt ønske er at dere kan dra herfra med en trygghet på at Normisjon tar ansvar.
At dere kan rette ryggen i visshet om at dere ikke står alene.
Slik at dere kan orke å møte det barna deres bærer.
Ta imot det – uten å forsvare, forklare eller unnskylde det bort.
Dette er ikke ansvarsfraskrivelse.
Det er å plassere ansvar riktig.
Samtidig holder vi fast ved håpet.
Vi tror på en Gud som er nær også i lidelsen. En Gud som ser det som har vært, og som kan hjelpe oss i arbeidet med å rydde opp, lege og gjenopprette. En Gud som er der for oss – og for barna deres – også når det ikke oppleves slik.
Vi håper at disse dagene kan være et steg videre – både for oss som organisasjon og for dere som foreldre. For oss handler det om å fortsette arbeidet med å ta ansvar og søke å bøte på det som gikk i stykker i møte med barna deres.
Og kanskje kan det også åpne noen veier videre for dere.
Ikke i form av enkle svar – men som spørsmål som kan bæres videre:
- Hva trenger barna deres nå?
- Hva kan være gode skritt i retning av forsoning og gjenopprettelse?
- Hva trenger du som forelder for å kunne stå i det du skal stå i framover?
Dette er ikke noe som løses raskt.
Men det er mulig å gå videre – steg for steg.
Og vi ønsker å gå den veien sammen.