Familien til Tone Fidjeland (65) har vært aktive i indremisjonen lenger enn hun kan huske. Helt siden oldefaren hennes sørget for tomt til det første bedehuset.
Foto: Stine Holbæk
Nå er Tone takknemlig for at hennes barn tar stafettpinnen videre.
– Det er jo ingen selvfølge, sier hun.
Yngstejenta kommenterte nemlig en gang at hun var glad for å ha både mamma og pappa, for «da trenger jeg ikke være på bedehuset hele tida» … Tone smiler.
– Vi var «alltid» på bedehuset, men vi sørget for at en ble hjemme når ungene trengte det.
Bedehuset som treningsarena
Tone viste seg tidlig som en pådriver.
Takket være trygge voksne på bedehuset som ga henne tilpassede utfordringer, vokste ungjenta inn i ulike ansvarsoppgaver.
Hun var 16 og formann i Yngres da Gunnar på 22 oppdaget henne på bedehustrappa.
De ble kjærester før han dro på bibelskole og team-tjeneste i Ungdom i Oppdrag. Etterpå ville han gjerne gifte seg.
– Derfor ble det aldri noen bibelskole på meg, ler Tone.
Men bedehuset har fungert godt både som treningsarena og tjenestested. Da eldstejenta kom til verden, var hun bestandig med.
Det ble mer komplisert da en ble til tre, men Tone og Gunnar var enige om at både familien og bedehuset skulle prioriteres.
Alpha-bølgen
Da Vennesla bedehus dro i gang Alpha allerede i -96, engasjerte Tone seg.
Snart tok hun ledelsen – til de ga seg i 2013. Hun kaller det «en givende tid».
– Indremisjonen, både nasjonalt og på regionsplan, inspirerte oss. Det løftet engasjementet og betydde mye, understreker Tone – som gleder seg over at Alpha-arbeidet er i gang igjen. Nå har hun ansvar for maten.
Den rollen passer også Tone bra. Hun setter stor pris på praten med de rundt seg. Dessuten bruker hun ledergaven sin på å støtte yngre krefter som trår til.
Ny livsfase
Endringen av tjeneste skyldes også at Gunnar fikk Alzheimer i 2018.
– Han klarte lenge å bidra praktisk, og da ble det naturlig at jeg gikk inn i den typen oppgaver, forklarer Tone.
Nå er Gunnar på sykehjemmet. Ventesorg og annen, alvorlig sykdom i familien krever henne, men Tone erkjenner at hun er født sterk.
Dessuten bæres hun av en hilsen fra Gud via en ukjent forbeder rett før Gunnar ble syk. «Kanskje du vet litt hva som vil komme, at det er krevende. Men midt i det: Du skal få styrke til å stå i det.»
– Gud oppmuntrer. Og bønnesvaret er kanskje like mye å ha kraft til stå i det som at Gunnar skulle bli helbredet, konkluderer Tone, før hun avslutter:
– Jeg er nok ingen gründer, men jeg er en stayer!