I min barndom var sommeren en tid for postkort, en kort hilsen fra noen som opplevde nye og andre ting andre steder. Nå har andre typer media tatt over den funksjonen. Men det var noe fint med et postkort fra fjerne steder fra mennesker du var glad i.
Det siste brevet Paulus skrev, er det andre brevet til Timoteus. Dette brevet var virkelig mye, mye mer enn et postkort – enn livstegn fra fjerne himmelstrøk. Den aldrende Paulus skriver til en ung mann som han har ledet til tro, og som har livet og tjenesten foran seg. Paulus, fengslet som han er, vet at hans eget løp er over og at døden venter. Hva er det beste og viktigste han kan gi Timoteus som er i gang med sin etappe av den stafetten som også du og jeg er en del av, nemlig at evangeliet må få komme til alle generasjoner og folkeslag? Det er noe i denne relasjonen mellom Paulus og Timoteus som gjør øynene mine ekstra våte hver gang jeg leser brevet.
I 2. Tim 2,1-8 er det fire ting Paulus formaner Timoteus til, som jeg tenker kan være viktig å minne oss selv om også, i den tjenesten vi står i alle sammen.
Vi skal være noe vers1
Vi skal gi videre noe vers 2
Vi skal bære noe vers 3-7
Vi skal huske på noe vers 8
Husk evangeliet
Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men når det virkelig er feire, glemmer jeg fort hvilken dag det er. Det er liksom ikke så nøye å holde orden på dagene og tiden kan få flyte av sted. Jeg kan flyte med den og bare være. Det er en deilig modus å være i.
Det er fasinerende hvordan fokuset vårt påvirker hukommelsen vår. Den siste oppfordringen fra Paulus til Timoteus er: husk.
Husk på Jesus Kristus, han som ble reist opp fra de døde og er av Davids ætt. Dette er mitt evangelium, (2. Tim 2,8)
Kanskje er det noe overraskende at det er Jesus som skal huskes på? Hvordan kan Timoteus glemme han?
Men den menneskelige vanen, som å spore av og glemme langt viktigere ting enn hvilken dag det er, kan ikke undervurderes. Vi glemmer fort «Herrens velgjerninger», det Gud har gjort og er for oss.
Jesus gav oss nattverdsmåltidet for å huske Ham og livets gave som den korsfestede og oppstandne Kristus gir oss.
Styrken i nåden, utholdenheten i tjenesten og bæringen av lidelser må stadig forankres. Ikke i bibelske prinsipper eller funksjonell pragmatikk, men i Jesus selv.
Den sanne kongen, av Davids ætt og som Gud reiste opp fra de døde fordi han gav livet sitt for syndere; Han er det vi følger og tjener og setter vårt håp til. Det er han som har gitt oss nåden, en ufortjent aksept hos Gud.
Han gav livet sitt for å gi oss frelse og kaller oss til å tjene Ham ved å gi den videre. Han bar lidelsene som den tjenesten medførte i lydighet mot sin himmelske far. Og slik Han ble reist opp fra de døde, slik skal også du, Timoteus, og du som leser dette, reises opp på den siste dag.
Og slagene og tapene og lidelsene dette livet gav, skal bare bli en dus bakgrunn for den herligheten som skal lyse mot deg når du får møte Jesus ansikt til ansikt.
Jesu person og Jesu handlinger FOR oss er evangeliet. Det er det Paulus avslutter 2.tim 2,1-8 med å si.
Alt handler om Jesus.